Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Det var bedre før

Kjartan Fløgstad på Tranby bibliotek. Liernett leste den sist boka hans, Grand Manila, før han kom

Fredag var Kjartan Fløgstad på biblioteket på Tranby skole. Dermed kunne en ny forfatter klistres til veggen og finne plassen sin i en imponerende rekke av norske samtidsforfattere som har vært innom og fortalt sitt om hvordan det er å skrive - og ikke minst om hvordan de får det til.

Dessverre hadde jeg full dag, seks timer i niende klasse og dermed ikke anledning til å høre en av favorittene mine. Men til ære for, eller kanskje mer for å være solidarisk med demokraten og sailoren som akkurat denne dagen stod på scenen et annet sted i huset, skreiv jeg slutten på ei fortelling på tavla, noe som klassen synes er en grei måte å lære på. Og for at ho, forteljinga altså, skulle vere litt i Fløgstads ande, skreiv eg ho på nynorsk.

 
I gamle dager pleide jeg,  etter å ha sunget Millom Bakkar som et preludium til undervisninga i sidemålet, finne fram novella "Riksvegen vestover" av Fløgstad. Med den synte jeg elevene at nynorsken kunne beskrive et handlingsforløp de kjente seg igjen i, med mye fyll, litt sex og Morgan Kane. Den funker ikke i dag. Verden er blitt annerledes. For å få elevene til å sjå at nynorsken er et verktøy som kan brukes på kvardagen, trengs det ei ny samtidsnovelle på sidemålet til opplesning i ungdomsskolen. Høyrer du det, Fløgstad!

Natta før intensiverte jeg lesinga av Fløgstads 410 siders lange ”Grand Manila” for liksom å være på nett med det siste når jeg snart skulle stå ansikt til ansikt med forfatteren.
Boka starter i Saudasamfunnet i femtiåra, eller det som jeg gjennom forfatteren har lært å kalle for Lovra. Et arbeiderparadis der fire kamerater pluss forfatteren vokser opp, og der de etter hvert møter virkeligheten hver på sin i måte i skyggen gantrykrana, med utsyn til den opplyste rørgata fra fjellet. Kongevegen fra naturen til kulturen, som han sier smeltverksarbeideren Jerry  Dørmænen eller på finsk Jorma Törmänen, som foretar en pilgrimsreise til hjemlandet og pr sykkel gjør gjenvisitt til steder fra den finske innbyrdeskrigen.

I den hadde han vært soldat på rød side mot de hvite som Fløgstad kan opplyse hadde de finlandsvenske modernistene på sin side. Boka er fylt med facts , nyttige og unyttige. Dette med de finlandsvenske poetenes stilingstagen i den finske vinterkrigen fikk jeg ikke helt til å passe inn, men regner opplysningen vil komme godt med når jeg engang skal bruke tid på å finne sammenhenger i tilværelsen.

Handlinga har forgreininger til store deler av verden og kanskje særlig til steder der giftig gass eller helsefarlig støv fra Union Carbides fabrikker henger tungt over landskapet. Arbeidskraften er internasjonal og blir skjøvet omkring på en arena styrt av kapitalen. Dette ser jeg på som den kalde understrømmen som styrer menneskene, eller marionettene.

 Over det hele ligger en støyende og synlig trivialitet i menneskenes vandring fra mørke til mørke. Derfor kan boka leses på minst to plan alt etter hvordan du velger å feste fokus. Gjerne som en gnistrende god underholdningsromen , full av innfall og språklige merkverdigheter, fylt av populærmelodier, fyll og fattigslig forfengelighet.
Jeg greide aldri helt å legge fra meg alvoret, men jeg koste meg , lo og skratta , men altså med galgenhumorens ettersmak.

”Grand Manila” surrer i hue mitt da jeg fredag morgen i grålysninga med en varmegrad ute og slapseføre leser anmeldelsen av teaterstykket Markens Grøde på Nasjonalteateret i Aftenposten. På vei til skolen hører jeg jubileumslåta ”Tango for to” Den kom ut for 50 år siden og har fått bred omtale i det siste. Antakelig har den betydd mer for meg enn ”Markens grøde” eller bøkene til Kjartn Fløgstad for den saks skyld.

Kanskje fordi jeg ikke tok noen av dem helt på alvor, lot heller humla suse og lot det meste gå på tomgang. For meg er Grand Manila nok en beskrivelse av livet slik det i bunn og grunn er for oss alle. Derfor bør vi kutte ordet absurd i begrepet absurd realisme når vi beskriver stilen i boka.  Virkeligheten er absurd.
Dermed har jeg spørsmålet klart i bilen et sted mellom Sylling og Tranby. Hvilken forbindelse er det mellom modernitet og modernisme? Og vil det svaret jeg eventuelt får ha noe med boka jeg nettopp har lest å gjøre?
Spørsmålet blir aldri stilt. Og det er like greit.

På ettermiddagen leser jeg noen av dikta i ”Grand Manila” på nytt, kommer i humør, tar den med meg oppslått på s. 347 der diktet ”Slak line” har notefølge, setter boka på pianoet, klunker tonene og synger av full hals.
Fløgstad må ha hatt det morsomt mens han skreiv, må ha vært i en salgs nostalgisk rus når han i perioder holder den heslige virkeligheten på avstand. Men røynda skjærer gjennom og levner oss lite håp. Og i hvert fall var det bedre før. Hei, hopp!

Forrige artikkel:Kremen av norsk ungdom – helter i fredstidNeste artikkel: Kjartan Fløgstad

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki