Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Kjartan Fløgstad

Oda Kyrkjerud på Tranby skole møtte han der.

Den 16. februar besøkte Kjartan Fløgstad, Tranby Skole. Her pratet han blant annet om marxsisme, historieløse historikere, Jokke og Valentinerene, Sør-Amerika, Kina, sin nyeste bok og det burleske. Alt på vestlandsk.

.


-Det er jeg ikke helt sikker på at jeg er enig i, at det burleske er borte.  Kanskje er det en bok som er mer forpliktet til det virkelige, realiteten, enn noen av de andre bøkene jeg har skrevet. Fordi dette er en bok som tydelig refererer til bestemte omgivelser, en bestemt plass og ei bestemt tid. Og da er en kanskje forplikta på en annen måte enn om man frigjør seg mer fra den sosiale sammenhengen.

Kjartan Fløgstad prater om sin nyeste bok, Grand Manila. Den ble utgitt i 2006, og har vært nominert til Brageprisen, den er nominert til Kritikerprisen som deles ut 1.mars, og den vant p2-lytternes pris. Den har fått jevnt over svært god kritikk, men det at NRKs anmelder etterlyste det burleske synes han altså ikke var helt rett.

Fortellingen handler om fem familier, gjennom flere generasjoner, og plassert i Sauda. For en med kjennskap til Fløgstad er ikke dette overraskende. Klassisk Fløgstad, er det at historiene hans utspringer seg i Sauda, den lille vestlandsbyen han selv vokste opp i, eller i Latin-Amerika, kontinentet han elsker. Stedene er svært ulike, men noen tråder er det visstnok likevel mellom dem. - Jeg vokste opp i Sauda som var og er en liten by, men en stor havneby. Det var stor skipstrafikk mellom Sauda og havner over hele verden. Blant annet kom det malm fra Brasil. Så jeg tror nok at oppveksten der gjorde at jeg vendte meg mot den formen for eksotisme og det eksotiske latin-Amerika står for, forteller han på vestlandsdialekta si.

Latin Amerika er et stort kapittel i Kjartan Fløgstads liv, han har reist gjennom kontinentet, lært seg språket og spredd budskapet om kulturen og politikken i både skjønnlitterære bøker, og reisebøker. Han har også oversatt den chilenske poeten Pablo Neruda, og hatt mye kontakt med chilenske immigranter i Norge. For dette arbeidet har han mottatt Bernanndo O’Higgins ordenen, som er en chilensk utmerkelse, og den høyeste en utlending kan bli tildelt.

Han forteller at han ikke bare har et positivt forhold til ordensvesenet, men det å få en slik oppmerksomhet fra det landet som ligger omtrent lengst borte fra Norge er noe han setter svært stor pris på. I boka Paradis på jord skildrer han Norge gjennom, nettopp, en chileners øyne. Dette er helt motsatt av hva han sjøl har vært så mange ganger, nordmann i Chile. På spørsmål om hvor store kontrasten mellom Norge og Chile er, svarer han - Mange har jo opplevd den kontrasten fordi det har vært en stor emigrasjon fra Chile til Norge etter militærkuppet i Chile i 1973. Chile er et land i den tredje verden som det het før, og et fattigere land enn Norge, selv om det i latinamerikansk sammenheng er et av de mest utvikla. Så den mest slående kontrasten er forskjellen i levestandard. Hvordan rikdommen er fordelt i et land som Chile i forhold til Norge. Vårt land er som en nasjon mye rikere, og rikdommen når mange.

Med alle bøkene som tar utgangspunkt i Sør-Amerika, og med boka Shanghai Ekspress som er en bok om Kina, gir han leserne et helt nytt syn på de fjerne og eksotiske landene. Men forfatteren hadde ikke sjøl planer om å endre folks oppfatning. Kjartan Fløgstad ville bare gi sitt bilde av disse forskjellige stedene. Det skapte helt forskjellige bøker. - Det er to svært ulike typer bøker på den måten at for meg så har Latin-Amerika nærmest vært et livsprosjekt. Jeg har reist rundt der, gjennom nesten hele livet mitt og jeg kjenner det godt til nordmann å være. Derfor hadde jeg solid bakgrunn for å fortelle om kontinentet, i Norge. Mens Kina møtte jeg som ukjent, jeg kunne på mitt beste thio-kinesisk, altså jeg kunne ikke språket. Jeg forstod lite av samfunnet, slik at det jeg prøvde å gjøre var å fortelle om det som forundret meg, altså det ukjente.


Noe annet som var ukjent for Kjartan Fløgstad, var hvilken plass han fikk på Dagbladets kåring over de beste norske bøkene noensinne. Det var femte plass. -Var det altså det? Jaja, men slike kåringer må en ta for det de er. Det er jo hyggelig å bli nevnt i en slik sammenheng, men en skal ikke ta det altfor høytidelig. Husk det var jo noen kollegaer som ikke var med i det hele tatt, som burde vært med. Og jeg håper de ikke tar det altfor tungt at de ikke er nevnt. Sier han, og legger til – En kan jo rangere bøker ut i fra salg, det går an fordi det er klare kriterier, og du kan kanskje rangere dem ut i fra betydning på et vis. Men for godt og dårlig er det ikke sikre kriterier for å dømme om innenfor litteraturen


Men det er ikke bare på Dagbladets bok-liste han har blitt nevnt i media, han var veldig mye omtalt etter han ga ut boka Brennbart i 2004. Den handlet om språkstriden i Norge under andre verdenskrig, og skapte heftig debatt. Noe som var forventet fra Kjartan Fløgstads side. - Jeg hadde blitt svært forundra om det hadde blitt stille, så jeg hadde satt av en måneds tid på å svare og delta i debatten.

Og debatten kom. Men han innser at han gikk til angrep på veldig grunnfesta oppfatninger, og at det trengs mange pamfletter av andre enn han også, for å forandre på det Kjartan ser på som myter. Men dette var ikke siste gang han skulle bli omtalt av norsk presse. Sist det stormet rundt Fløgstad i media var da han ble plassert sammen med flere AKP (m-l) forfattere i det offisielle historieverket som ble utgitt i forbindelse med hundreårsjubileet for det frie Norge etter 1905. Fløgstad gikk så langt som å kalle forfatterne av verket for historieløse. Om dette sier han - Dette var det som blir kalt et kanonisk verk, det var et verk som skulle summere, på offisielt vis, opp det forrige hundre året. Og der stod det da at noen forfattere var blitt preget av maoismen, altså marxsismen-leninismen, og der står altså jeg nevnt som marxsist-leninist noe jeg ikke var, tvert i mot, jeg er marxsist og i sterk opposisjon til de andre nevnte som jeg ble kritisert og utskjelt grundig av. Dette synes jeg var opprørende, og tok til gjenmæle mot å bli satt i det selskap, sier han.


Det at Kjartan Fløgstad er marxsist skinner tydelig igjennom i bøkene hans. Men Fløgstad er ikke som alle andre marxsister, han har nemlig ikke helt troa på revolusjon. I alle fall ikke revolusjon i form av voldelig omveltning av samfunnsforholda i vesten i dag, som han så fint forkarer det selv.

Dette er kanskje grunnen til at han fortsatt er marxsist og ikke ”hoppet av” på begynnelsen av 80-tallet, fordi han ikke har trodd på den revolusjonen det ble kjempet for på 70-tallet? Han forteller videre - Jeg er demokrat på den måten at det må være et folkeflertall bak radikale forandringer i samfunnet, jeg tror ikke på ideen om en liten avantgarde som skal representere arbeiderklassen eller folket, det gjelder i alle fall i vesten. Om det gjelder den tredje verden er jeg litt mer usikker. I latin-Amerika som er en verdensdel jeg kjenner rimelig godt, der har jo nærmest revolusjonære politikere blitt valgt med stort flertall til å styre staten de siste åra. Så den politiske revolusjonen som kan skje må ha et grunnlag i at et stort flertall er enige om at her må noe forandres!

Det er nok en god del Kjartan Fløgstad mener må forandres, og også mye som må forstås. Men her er det litt lettere, i følge Fløgstad er nemlig musikk en ypperlig måte å forstå på.

Han har tidligere uttalt at for å forstå samfunnet der maktforskerne kommer til kort kan man høre på musikken til Jokke og Valentinerne, Elias Akselsens musikk er også en fin vei til forståelse. I alt, musikk er svært viktig! Det er nok derfor Kjartan har jobbet med musikk sjøl også. –Jeg har jo skrevet noen sangtekster, i tillegg til  at jeg har vært så heldig å få samarbeide med mange musikere av ymse slag. Altså både fra avantgardiskisk moderne musikk til pop-rock. Jeg har for eksempel turnert med en norsk bandonjonist, altså en som spiller tangotrekkspill. Jeg har gjendiktet argentinsk tango, det gjør jeg sammen med han da. Summasummarum har populær musikken, særlig, spilt en veldig stor rolle i mitt liv og i mine bøker. I Grand Manila er det et langt kapittel om et musikalsk vidunderbarn som heter Janne Angelicka og hennes musikalske karriere. På spørsmål om det er noen sjangere eller artister som skiller seg spesielt ut, svarer han -Det er jo det, jeg ble først klar over den moderne musikken da Elvis Presley slo igjennom. Jeg har på en måte vokst opp med Elvis som inngangsport til populær musikken, og som bakgrunn for alt som har skjedd seinere. Det begynte med at jeg oppdaget rikdommen i den amerikanske populærmusikken. Og så har jeg mer og mer klart å forstå at det også har vært mye norsk musikk som er like bra, atlså fram til Jokke og Elias Akselsen i dag, som jeg har nevnt tidligere.


Kanskje kunne Kjartan Fløgstad livnært seg som musiker, eller kanskje som arkitekt? Han begynte på arkitekt- studier i Trondheim, men sluttet tidlig der. Likevel viste det seg at det han hadde lært ikke var helt glemt da han skrev en bok om det norske arkitektfirmaet Snøhetta. Forfatteren sjøl er glad for at det ikke er arkitekt han ble. - Jeg tror jeg ville blitt en middelmådig arkitekt, som sikkert hadde vært litt misfornøyd med jobben og sannsynligvis skrevet på en roman på fritida. Sier han og smiler.

Vi her på Tranby er også veldig glade for at det var forfatter han ble! Hadde Kjartan Fløgstad blitt noe annet, ville vi ikke bare gått glipp av en rekke glimrende bøker, men også et veldig lærerikt og inspirerende forfattertreff!

Av: Oda Kyrkjerud








Forrige artikkel:Det var bedre førNeste artikkel:Tranby skolekorps og Hennummusikken

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki