En reise til tomheten

Når livet blir for komplisert

I natt sto jeg opp klokka 3. Jeg hadde sovnet på sofaen og ble vekket av en skuddsalve fra tv'en. Lys våken ga jeg slipp på alle planer om søte drømmer, og satte over kaffen.

Nå - fem timer senere har jeg sjekket mailen, skrevet mailer, lagt ut noen småsaker på Liernett, betalt ei regning, sett 2 programmer på Discovery, hørt en episode av Herremagasinet på Podcast, spist frokost og drukket minst en liter kaffe. Var det dette vi skulle bruke natta til?

Jeg er i ferd med å gi slipp på døgnrytmen min. Det er like naturlig å gå på nett klokka 3 om natta, som det er å gå på nett 12 timer senere. Alt er åpent døgnet rundt, hadde jeg kjedet meg kunne jeg dratt og handlet dagens VG og kaffe klokka 4.

I ferien var jeg på hytta. Der er opplegget slik at jeg lar instinkt eller impuls styre alt. Jeg gjør akkurat det som faller meg inn i øyeblikket. Stort sett sentrerer alle handlinger rundt temaene mat, vann og varme. Jeg måker snø, fyrer og koker kaffe. Når det blir mørkt sovner jeg, når det blir kaldt står jeg opp. Oppe på vidda er det ikke så mye å finne på.

Litt inne på fjellet ligger ei nedlagt gruve. Den ble startet i 1645, og etter ei stund var skogen borte. Nå er det ingen ting der, spesielt ikke på vinteren. Det er stort sett tomt så langt øyet rekker, men unntak av en bjørkekvast hist og her. I blåtimen er det vanskelig å se hvor snøen slutter og himmelen begynner. Noen falleferdige bygninger karrer seg fast, og ser ut til å klare av denne vinteren og.

På kabeltv sitter det en kar og skravler på direkten. Om hva? Ingen verdens ting. Time ut og time inn med tomprat avløst av teite konkurranser med opplagte svar og kostbar inngangsbillett. På kanalen ved siden av gjør ei jente akkurat det samme. Seerne kan sende meldinger på SMS, og det gjør de så det monner, hele natta - hver natt.

Jeg skal til å fyre opp. Desverre har jeg termostatstyrte radiatorer. Faens til skjebne.