Smertefull skriveknipe…

Ukens petit er ved Rune T. Berg

Nå vet jeg hvordan de har det. Forfatterne som lider av akutt skrivesperre. Jeg er fullstendig tom og tankeløs, og klarer ikke å finne noe vettugt å skrive om. For første gang på svært lenge sitter jeg med denne frustrerende følelsen. Den smertefulle følelsen av å presse og presse på uten at ordene vil ut. Jeg vil, jeg vil og jeg må så veldig, men evner ikke, klarer ikke. Jeg som til vanlig lider av skrivediarè, der bokstavene, ordene og setningene spruter ut. Æsj…beklager bruken av ekskrementbilder…sier litt om hvor mye jeg sliter her jeg sitter og trykker.

Parallelt med dette vurderer jeg tekster 10.klassinger har skrevet. Må si jeg berømmer deres fantasi og fortellerglede. Å skrive på kommando er jo egentlig mental tortur, da du ideelt sett må få ånden over deg i det rette nuet. Så du elev som snart skal skrive all verdens tekster: Du har min fulle og hele sympati. Men tenk for all del positivt da, gjør ditt beste og skriv med ungdommelig pågangsmot og viljestyrke.

Her i vakuumhjernen min er det imidlertid lite å hente. Kanskje har det noe med at jeg nå nettopp prøver å skrive noe for å skrive? Ikke vet jeg, men dette har i grunn ikke vært noe problem tidligere. Kanskje er det all den tvungne og ikke altfor lystbetonte eksamensskrivingen de siste ukene som har tatt knekken på skrivegleden? Eller kanskje er det øvrig stress og press? Håper imidlertid det går snarlig over, for skriving er en livsnødvendig lidenskap for meg. Jeg støtter meg nemlig helt og holdent til Ludvig Holberg, som så treffende skrev at lidenskaper er ”(…) like nyttige for sinnets sunnhet som blodsirkulasjonen er for legemets”.

Jaja…nå har jeg jo klart å skrive noenting om ingenting da. Ikke verst det! Å skrive om ingenting forteller i grunn alt. Når det er sagt; ingenting er vel mer naturlig enn ingenting. Alt eller ingenting? Jeg har valgt kompromisset – mellomtingen, nemlig å skrive noenting om ingenting. Henger du med? Er ikke helt med på notene selv heller jeg nå, så da er vel snart på tide å sette punktum.

Nei vent! Nå renner ordene ut igjen gitt, men det er stort sett fyllord. Likevel – er det tegn på at diareen atter har overtatt? Er jeg kvitt forstoppelsen? Tja, vi får leve i håpet om at tiden leger alle skrivesår. Kanskje, kanskje var dette ingentingpreiket terapi god nok til å presse ut mer meningsfulle ord ved neste korsvei.

Trøster meg i alle fall med at det ordner seg til slutt for snille gutter, her jeg nå sitter på lokum og venter på vårløsningen…

PS! Unnskyld til dere ekstremt sarte sjeler for bruken av for dagen lite fantasifulle og ekskrementelle bilder. Måtte kontoen for den slags være tømt for alltid!