Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

"Joda, jeg vet hvor grensen går"

Ukens petit er ved Truls Hallingstad, Nordal

På grensen I

   Jeg hørte det på radio en gang. Noen tamrein hadde beitet på statens grunn ved Lappoluobbal fjellstue. Reineieren ble spurt om han ikke visste at det var ulovlig å beite på statens grunn. –”Joda, jeg vet hvor grensen går” sa samen,
” men reinen, han vet ikke det.”

   Hjemme hos oss var grensen markert med flettverksgjerde på to sider av tomta, og storveien på en tredje. Mot Dalenggata var det steingard. En junimorgen for lenge siden, det må ha vært det året tyskerne kom, satt Harald der på en stein og røkte. Han var fetteren min. En kalv i band hadde han med, og spurte om jeg ville bli med på skauen. –Så kunne jeg hjelpe å jage på, om den ble sliten eller vrang. Jeg var seks år, Harald nitten.

   Jeg fikk lov, og vi gikk oppover og oppover. Harald stanset ofte og tente pipa. Kalvens kondisjon skulle vare lenge. Mens vi hvilte, nappet den gras og åt. Etter Hennumstien og Kroftgatene var vi omsider ved Grindene. Der begynte sambeitet, og vi kunne vel sluppet kalven der under Mortenskollen, og gått hjem igjen.

   Men vår ferd fortsatte videre, nedover forbi Snekkerstua der veien gikk bak låven, og over Snareløkka til Gulliksrudbekken. Der gikk ei kone med skaut og strikkejakke langs gjerdet og rusket gras som hun samlet i  strieforkleet. Jeg husker ikke at vi så andre mennesker på turen.

   Det bar oppover bakke igjen, opp til Brenna der stien den gangen gikk midt over jordene og gjennom tunet. Oppover til Bøsetra, over åsen og ned til gjeterhytta, Kalven var begynt å bli trøtt og lei av turen, jeg fulgte med. Vi gikk fortsatt videre, ned til Sollimyra.

   Nå hadde vi gått og gått gjennom sambeitet, over og forbi løkker med fint gras og beite, - men der, midt på myra med starrgras og lyng, stanset Harald og løste kalven.

   For oss startet tilbaketuren. Det unge dyret med livserfaring fra kalvebingen sto og så ubesluttsomt etter oss. Nå hadde den full frihet til å finne mat og venner. Om tre måneders tid skulle den hentes hjem igjen til et band i en bås. I øst hørte vi bjeller. ”Askerdyr.” gjettet Harald. - Grensen mellom Lier og Asker går langs midten av myra.

   Vi spiste Haralds niste ved gjeterhytta, det var en benk langs veggen der. Gjeteren så vi ikke. Harald tok opp lommeuret, klokka var over ett, vi hadde lang vei tilbake.

Forrige artikkel:Friidrettensdag fredag 8. juniNeste artikkel:Lier Janitsjar på Haugestad

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Onsdag 6. juni 2007 19:29: bra blog
hei!

fin petit!!!
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki