Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Den perfekte nabo

Ukens petit er ved Siri Walen Simensen, Egge, reporter i Ukebladet Hjemmet

Min far sa at krigene i verden startet den dagen mennesket bygde gjerder rundt eiendommene sine. ”Alt innenfor er mitt. Ingen får gå over min grunn uten min tillatelse!” ble utsagnet som startet ufreden på jorden, forklarte han oss som barn.

I dag ser jeg på min fars uttalelser som et bilde på hvilke mekanismer som trer i kraft i det øyeblikket en person høyt og tydelig forteller verden hva som er hans eller hennes. Om ”eiendelen” er hagen, strandlinja, kjæresten eller en religion betyr i grunnen ikke så mye. Å være for opptatt av å eie skaper strid og er ofte synonymt med mangel på raushet og toleranse.

Naboer strides ofte. Mange ganger har jeg med forbauselse lest om store og uoverkommelige tvister på grunn av et stort tre, som gir uønsket skygge på det som skulle ha vært solsiden på andre siden av gjerdet. ”Kan det være så forbasket vanskelig å si ja til fjerne det treet, for nabofredens skyld?” tenker jeg da. Når voksne mennesker hytter med nevene sine til barn som i yr glede løper over tomten deres, og roper ”kom deg ut av hagen min!”, blir jeg i grunnen bare trist. Det er sant som faren min sa, at det er lett å forstå hvordan det blir krig i verden, når folk klarer å skape konflikter av så ubetydelige ting. Lykkeligvis er min hverdag fjernt fra denne type konflikter.

Jeg er så heldig å ha den perfekte nabo. En nabo som vinker og smiler når vi kjører forbi, og som hjelper til når det er krise, enten fordi bilen sitter fast i snøfonna, eller når kakaopulveret du trodde du hadde, ikke er i skuffen likevel. Barna våre klatrer over gjerdet i begge retninger, og løper inn og ut av hverandres hus. Når vi har en ekstra middagsgjest i kraft av et nabobarn, er det fryd og latter på kjøkkenet. Når vi mangler et barn rundt middagsbordet, fordi det spiser hos naboen, konstaterer vi med et sukk at både ungene og vi er heldige, som får oppleve lykken et godt naboskap gir.

Hva er en perfekt nabo? I mine øyne handler det om balansekunst. Vi voksne definerer ikke hverandre som bestevenner, og tråkker derfor ikke ned dørene hos hverandre. Vi ber ikke hverandre i selskaper, men kan hjelpe hverandre med å bake en kake til selskapet. Vi nyter en kaffekopp sammen iblant, på impuls, når tiden tillater det og vi har lyst. Å ha en god nabo er en fantastisk trygghet i hverdagen.

Barna våre har nærmest fri flyt i den andres hjem, men vi som voksne holder oss til et praktisk, hjertelig og hjelpsomt forhold. Har vi problemer i barneoppdragelsen, kan vi lufte frustrasjonene og få trøst og råd, men først og fremst fryder vi oss gjensidig over båndene barna har seg imellom. Å ha nabobarn som kjenner deg ut og inn, er en fantastisk god ballast å ha med seg i livet. Ryker du uklar med vennene dine, eller ”alle” du kjenner er bortreist, har du alltids en å være sammen med over gjerdet. ”Naboen min” er blitt et uttrykk vi sier med varme og glede.

Når våre hjertenaboer Frida og Hanna er hos oss og vi har andre gjester, insisterer de på at de ikke er gjester og skal bevertes først. ”Vi er ikke gjest, men nabo!” Ergo venter de høflig på å få maten sist – sammen med våre poder. Barna har for lengst definert naboskapet som en miks av familie og venn. Jentene i nabohuset inngår i det utvidete familiebegrepet – og vise versa.

Det merkelige er at vi midt i sommerferien kan komme til å savne ungene i nabohuset. Savnet rammer oss som familie. Når det nærmer seg hjemreise, nærmest verker vi etter å se dem igjen. Selv om barna våre og de i nabohuset er på forskjellige alder, er de hvert år like forventningsfulle når de endelig kan møtes og oppsummere alt de har opplevd. Å være forelder og se gjensynsgleden, er en av livets store gaver.

I år har vi lengtet mer enn normalt. Går det som vi håper, kommer Hanna og Frida til oss mens foreldrene holder øye med huset vårt og katten vår. Det slår meg at vi ikke kommer til å klare å flytte fra huset i skogen, nettopp på grunn av dem. De er ikke bestevennene våre, men er på mange vis mye mer og enda viktigere.  Vi har familie, venner, bekjente – og i en gruppe for seg – naboene. Naboer som våre burde vært å få på blå resept.


Forrige artikkel:Litt trist å si goodbyeNeste artikkel:Kjemper om sluttspill

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki