Å være redd

Ukens petit er ved Gunnar Langsrud, Beito, pensjonist, med lang botid i Sylling og med røtter i Hurum.

Når jeg velger meg en topp i Jotunheimen, er det gjerne så at en gammel hendelse melder seg. Jeg husker at jeg for en del år siden lot meg friste til å bryne meg på Hørtekollen, for å prøve om jeg var modig nok til å bli med på en tur til Mount Everest. Jeg skulle forsere en smal revne i fjellet der det stakk opp noen busker, og hadde fått tak i en av de buskene som stakk ut av fjellsprekken, meteren lang kanskje, og pekefingertykk. De pleier å være seige og sterke sånne busker i fjellet.

Regnet suste, og under meg hadde jeg et fritt fall på et par hundre meter, så det var om å gjøre å få et bedre fotfeste der jeg sto, jeg trykket kroppen tett inn mot det våte fjellet og halte meg opp med den ene armen og plutselig løsnet busken - med roten. Jeg rutsjet ned tre-fire meter før jeg fikk tak i en ny busk, og den holdt. I samme øyeblikk stupte en jaktfalk forbi meg og ble borte i skogen nedenfor i en fart man ikke skulle tro var mulig.

Men i det øyeblikk jeg raste nedover, kjente jeg den isende redselen som melder seg når du mister grepet og rutsjer mot stupet at, nå dør du! Jeg har hørt at livet passerer revy når man kommer opp i en sånn situasjon, men jeg så ingen revy. Det jeg i farten så var ei lita bjørk, og den grep jeg tak i; Det var den lille bjørka som reddet meg, og jeg har siden vært hekta på bjørker. For hadde det ikke vært for denne lille busken nemlig, så ville mine siste ord til verden blitt en strofe som ikke egner seg på trykk, og det ville jo vært synd.

Forresten har jeg mer enn en gang kjent en isende redsel fare gjennom meg; Særlig når jeg syklet på veien mellom Sylling og Skaret på den tiden av dagen da enkelte eksostroll kuttet svingene og kjørte som om de var formel l-kjørere og hadde veien for seg selv, hendte det at jeg opplevde ting som fikk håret til å reise seg under sykkelhjelmen. Men da var det bare flaksen som reddet meg.