Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Et sted å være, et sted å lære

Her om dagen fant jeg igjen en haug med gamle ukeplaner som jeg laget til klassene jeg hadde på slutten av 70 – tallet. Kort tid etter snakket jeg med en lærer som i vår hadde vært i Finland for å gjøre seg kjent med den finske suksesspedagogikken. De to hendelsene fikk meg til å skrive følgende

.
For snart 30 år siden ga jeg ut de første ukeplanene i Lierskolen. Jeg skrev dem på søndagskveldene på en Facit skrivemaskin jeg hadde kjøpt på Kontorland og skulle betale i månedlige rater. Planen var delt i fire deler, en kolonne for hver leksedag. På den sto leksene gjennom hele uka, litt om hva vi skulle arbeide med i timene, almanakknytt, lokalnytt fra avisene og TV program jeg tenkte elevene kunne ha nytte av å se. På baksiden en egen Husk! – rubrikk, der viktige beskjeder og datoer ble skrevet inn.

Ellers skrev jeg også litt om hva som akkurat da lå meg på hjertet. Det var i grunnen en grei kommunikasjonskanal som fungerte bra mellom klassen og meg. Jeg fikk aldri noen kollegaer til å bli interessert i ideen. Ved å lage langsiktige planer ville undervisningen miste all spontanitet, sa kritikerne. Og hva ville jeg gjøre hvis noe uforutsett skjedde, og det gjorde det jo hele tida.

Få år etter, da børskrakk og tørke i næringslivet førte til overskudd på arbeidskraft, ble offentlig sektor et interessant arbeidsfelt for konsulenter og analytikere som ikke helt hadde fått det til i det private. Nå skulle skolen reformeres, omstruktureres, men framfor alt målstyres. Målet var svaret. Og i motsetning til hvordan vi i skolen ofte møysommelig arbeidet oss fram til noe vi kunne sette to streker under, fikk vi svaret i form av et mantra med visjoner delvisjoner, mål og problemformuleringer. Det holdt ikke lenger med formålsparagrafen.

 Så var det bare for oss å lage kart der alle veier førte til samme mål, og om vi skulle komme ut i et terreng som umuliggjorde videreføring av veien, skulle den settes på likevel. Så fikk det ikke hjelpe om kartet altså ikke stemte med terrenget, som i dette tilfellet var den norske skolehverdagen. . ”Målet helliger middelet”, så å si. Eksperter som knapt hadde opplevd norsk skole fra katetersida fikk herje fritt som kursholdere og guruer på planleggingsdager og obligatoriske kurs. 0g den som kom med innvendinger? Kjære vene, vi er da humanister.

 En kursholder jeg husker tok i bruk et velkjent pedagogisk grep for å gjøre seg forstått overfor et publikum som var vant med å tale i bilder. ”Å komme til målet”, sa han, ”kan lignes med en sledetur der Polpunktet er målet. Noen kan uttrykke tvil underveis og opptre som sinker og sutrere. Slike surrer vi på sleden og fratar dem all mulighet for innflytelse." Et ”ha – ha” fra en ekspedisjonsdeltaker vlle neppe virket karrieredrivende, og turen på sleden, drevet fram av lærere som nå mente å ha funnet oppskriften på ”den gode skolen”, ville nok blitt ekstra ubehagelig

Alle problemer var borte, nå sto utfordringene i kø. Min beskjedne ukeplan var ubrukelig og meningsløs i den strukturen som nå vokste fram i endeløse møter som for mange lærere fortonte seg som blindtarmer på en lang og strevsom skoledag. Kvantitet gikk foran kvalitet. En god plan var en lang en. Og dataen fikk alt til å se pent ut på avstand. Skulle du duppe av og ikke helt få med deg hva som ble bestemt, kunne det være vanskelig i etterkant å finne referatene med de aktuelle vedtakene, det var så mange av dem.

Skolen ble byråkratisert. Elevene virket forstyrrende inn i planarbeidet som skulle gjøre alt forutsigbart, og kanskje måtte vi ta noe av ferien for å få orden på papirmølla. Vi sa ja til det også.

Kanskje pendelen er dynamikken i all utvikling, og kanskje vi må til Finland for å se hva vi kan vente oss?  En god kollegas møte med finsk skolehverdag kan  gi oss noe av forklaringen på hvorfor finnene i følge internasjonale tester, gjør det så godt.

Hun bekreftet at finnene scoret høyt og fortsatte - Og det i en skole der læreren skrev leksene fra dag til dag på tavla, og elevene kunne merke av i rimelige engangsbøker som enten var i ranselen eller under pultlokket, - i en skole der læreren hadde leseplikt, og kunne gå hjem fra skolen når dagens timer var avholdt, for på ettermiddagen eller kvelden gjøre nødvendig rettearbeid og forberede neste dag, - en skole der læreren spiste samme med elevene i kantina hver dag, -en skole med tradisjoner der skolehistorien satt i veggene både i klasserom og korridorer, - en skole der læreren hadde fått jobben i skarp konkurranse med mange andre som ville bli lærere i den finske skolen.

- Et sted å være et sted å lære, glapp det ut av meg som etter hvert har vent meg til å bruke visjonssjangeren når jeg snakker skole. - Ja, akkurat, svarte hun.

 Og når  resultatet blir: "Best i test", så hvorfor ikke?

En enkel ukeplan

Kursholderen snakket i bilder, og jeg tegnet ( Et sted i Numedal 1984)

Forrige artikkel:Reisebrev fra Bloody beach – del 1.Neste artikkel:Tredje strake seier

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Tirsdag 7. august 2007 10:55: Jørgen Moe
vil du høre et eventyr? Kjøp melkeeventyr! God sjokolade med et lite norsk folkeeventyr. Kos deg!
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki