Sommerminne del 1

Årets sommerminne blir på flere deler. Hvor mange er avhengig av vær og skrivelyst. Her følger i hvert fall første del. Hva det blir til videre, får Liernetts lesere se i dagene som kommer. God fornøyelse.

 
Camping på 50-tallet

Det er ikke vær til noe som helst, ikke sol ikke regn, men grått. Å holde avisen i gang er ikke lett. Leserne klikker seg inn,men møter lite nytt. Lierposten er fraværende og regionalavisen ”Drammens Tidende” kunne på sidene ”Ut” bare friste med gudstjenester i Lier sist jeg var innom. Ikke et vondt ord om gudstjenester, men som eneste alternativ  en sommerdag i jordbruksbygda Lier? Rart forresten at ikke Bygdetunet er nevnt. Skoleutstillingen på Nedre Overn er oppe på søndager i sommer, og den er vel verdt et besøk.

I fjor dro min gode kollega, Torger, i gang en serie der han oppfordret folk om å skrive om et sommerminne. Jo takk, fra min side ble det 7 lange artikler som ikke kom på nettet før bladene på bjørka gulna. Men nå er jeg i gang igjen. Sommeren er over middagshøyden, altså på hell. og ettersom værgudene ikke har gjort seg særlig flid med å iscenesette den på en måte som vil kunne sette tidligere somre i skyggen, blir det til at jeg kjører reprise fra langt tilbake.
Det må bli campingturen på femtitallet. Den slags var da ganske uvanlig ettersom få hadde bil. Og sykkeltur med datidens telt var nesten som ekstremsport å regne.
Far hadde 14 dagers ferie, helst i slutten av juni eller på samme tid i august måned. Derfor måtte vi gutta bli bedt fri fra skolen et par dager for å kunne få blitt med på turen. I dag er slikt en hverdagslig sak. Men den gang var kontakt hjem skole nesten ikke eksisterende, og når nå initiativet attpåtil kom fra hjemmet, og det var snakk om å få fri fra skolen, hadde vi ikke særlig håp om et positivt svar.

 Jeg husker ennå at far tok fram penn og blekkhus. Så skrev han søknaden. Kanskje var det den sirlige håndskrifta og linjeløst brevark som gjorde at den ble innvilget med ønske om god tur og god sommer.

Far måtte ha bil i jobben, og det var derfor vi i det hele tatt kunne tenke på ferietur. Skjønt Angliaen fra 1956 var neppe ment å skulle gi en familie på fem en behagelig tur rundt på norske veier i femtiåra.

Vi bodde i en leiegård, men var vant med livet på landet. Hele sommeren holdt vi til i ei hytte ved Tyrifjorden. Uten vann og elektrisk lys, men med blomster og utsikt, fersk abbor til frokost og bading på grunna når været tillot det. Vi gutta sov på hemsen. Det kunne by på vanskeligheter hvis naturen gjorde krav på en nattlig ekspedisjon til et sted bak skjulet. Derfor hendte det vi sov ute i telt knyttet sammen av hva vi hadde for hånden av tepper og pledd.

Onkels hvite, bunnløse pyramidetelt lå i skjulet. Men det syntes vi lignet på en tegning vi hadde sett av det Amundsen dro med seg til Sydpolen, og på den tida var det mer populært å være indianer enn polfarer. Og vi likte best å kopiere dem vi fant i Wild West og Texas.

Etter arbeidstid på lørdag tok far motorvogna utover. Bilen trengte å hvile i helgene. Med seg i rypesekken hadde han kolonialvarer som duftet godt når de ble pakket ut på verandaen. Tilslutt kom det fram ei flaske pils som fikk noen minutter i kjelleren før den ble trukket opp. Far var glad i Norge og stemte gjerne i med ”Norge mitt Norge” når anledningen bød seg. En lørdagsettermiddag på hytta fortjente en sanglig hyllest - mens solgangsbrisen suste i bjørkene og humlene saumfarte lupinene foran granhekken.

Fortsettelse i morgen

Les også:  http://www.liernett.no/?artikkel=1754