Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Sommerminne del 2

Camping på 50-tallet

Klikk deg inn på del 1:   http://www.liernett.no/?artikkel=1748

Far kjøpte da også et norsk telt til tross for at populære og billige svensketelt var på full fart inn på det norske markedet, sammen med plastbøtter og polkagriser. . Han ville ha ekstra tykk duk, dobblte sømmer og tjukk bunn.- og plugger og stenger måtte være i tre. Alt annet var skrap. Og slik ble det.

Teltet var reisverket i campingprosjektet. Det ble slått opp på grasbakken utenfor hytta, opp og ned gjentatte ganger. Det gjaldt å få trening i å gjøre det Dessuten ble graset gult og stygt hvis det ble tildekket for lenge på samme stedet. Vi ønsket oss soveposer på forskudd i gebursdagsgave. Rolls Royce’n blant poser het Bamse og var fylt med stinkende reinsdyrshår. Bror min og jeg fikk hver vår vattpose, far måtte låne. Mor kunne ikke ha noe stramt rundt seg og tok med seg tepper fra hytta.

Luftmadrasser var ukjent ute i distriktene. Likevel fikk vi tak i en gjennom kontakter far hadde på jobben. Den tålte visst verken vann eller sol og måtte bare pumpes opp med en medfølgende håndpumpe. Primus hadde vi på hytta. Far pakket den ned i blikkesken sammen med skiftnøkkel, tørrsprit og spesialnåla til å stikke opp dysene med. Tallerkener og spisebestikk ble lagt lagvis i en unikakoffert med nystrøkne glasshåndklær som støtdempere mellom hvert lag. Far var en mester i å pakke. Vi fikk aller nådigst bære pargassen bort til bilen som sto nyvasket med dører, bagasjelokk og panser på vidt gap. Jeg tror far måtte ha forberedt seg godt. Han var aldri i tvil om hva som skulle inn hvor og når, og da presenningen som skulle tjene som fortelt ble lagt forsiktig over alt det andre, kunne bagasjelokket trykkes lett på plass.

Broren min og jeg satt ved hvert vårt vindu bak. I midten søstera vår, med kjole og stor sløyfe i håret. Dessuten hadde vi hver vår pute, diverse tegneserier og flere spørrebøker. Vi ble sterkt anmodet om å følge med på veien for å unngå bilsyken.

Det meste var pakket ferdig kvelden før.
Angliaen sto parkert på broleggingen i gården med fronten mot postrommet som førte rett ut i byens mest trafikkerte gate. Det var bare å trille i gang. Mormor stod på luftebalkongen, og bestefar vinket med stokken i kjøkkenvinduet. Fra åpne vinduer i bakgården så vi alle fjesene vi til daglig hadde så mye med å gjøre. Nå reiser dem, eller - nå reise’rom, som vi sa.

Etter få timer hadde vi lagt Østlandsnaturen bak oss. Jeg husker blå, råkalde sommerkvelder, fjellene tunge og mørke, bare belyst av solen på snøbremmen helt øverst, dalbunner med fossestryk og grønt gras, elvesus og mekrende geiter. Vi lå aldri på noen av de campingplassene som var avmerket i NAF boka som var plassert sammen med kartet i hanskerommet. Fant vi et nyslått jorde med en leirete utkjørsel der det i all hast var satt opp en planke påskrevet, camping, svingte vi av og styrte mot det mest øde stedet i skogkanten eller der jordet gikk over i steinrøysa. Der tråkket vi ned stubbmarken og la utstyret på bakken.

Teltet først. Særlig var det viktig at bardunene fikk riktig stramming og at pluggene ble slått ned i rett vinkel. Når mor sine tepper og puter var på plass rett innenfor teltåpningen, kneppet far opp blekkskrinet med primusen. Han rakk aldri å lære meg de forskjellige operasjonene som skulle til for å få til det hissige, fargeløse,vesende blusset. -Hold dere unna, gutter, sa han bare.

Det ble mye flesk og egg, og du verden som vi åt. Men best smakte det hvis vi i løpet av dagen hadde stoppet for å fiske, fått fisk og kunne legge den nystekt og sprø ørreten på brødskiva. Far hadde en flott glassfiberstang med en ABU haspel 444 og ett sett med gode kroker og spinnere. Broren min hadde ei Rekordsnelle montert på ei bambusstang, en skikkelig back-clash sak, men han kunne handtere den og fikk fisk. I mønestanga hengte vi hver kveld opp ei teltlykt. Den ble bare slått på hver gang mor skulle ordne seg i teppehaugen sin - måtte ikke sløse med batteriene.

Men om det nærmest var bekmørkt i teltet, leste vi i Napp og nytt. Vi kjente hver side og skimtet vi en fiskekrok, ei smekker stang eller ei kjempegjedde på ei side, husket vi straks hva som forøvrig stod på den. ABU- katalogen kunne vi nærmest utenat.

Fortsettelse i morgen

Forrige artikkel:Med Grimsrud på RørosbanenNeste artikkel:Lidir vikinglaug til Gudvangen

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki