Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Min barndoms jul

Vi har utfordet noen av våre bidragsytere til å beskrive sin barndoms jul. Gunnar Langsrud, petitskribent og utflyttet liung, Knut A. Andersen, leder av Lier Historielag, og Liernetts medarbeider Svend Asbjørn Sylling har sendt oss hver sin.

Min barndoms jul – i Drammen tidlig på femtitallet

Jeg har ”vokst opp i butikk” med mange populære julegaver rundt meg. Derfor var julepakker, juledekorasjoner og julestemning nærmest et utbrukt tema når julaften til slutt kom.

Hele desember strømmet dessuten den liflige duften av ribbefett, medisterkaker og surkål ut fra kvartalets travle kafeer. Dermed ble heller ikke julematen noen overraskelse.

Desto viktigere var oppdagelsen av at jo nærmere jul, desto raskere bestemte folk seg. På julaften begynte mange å betale nesten før de visste hva de kjøpte. Det lærte meg at tiden man bruker på å bestemme seg, ikke er avhengig av sakens betydning eller kostnader, men stort sett bare av hvor lenge man kan utsette beslutningen.

Senere i livet har jeg dessverre bare rent unntaksvis etterlevet min barndoms juleobservasjon.

Knut A. Andersen
Leder i Lier Historielag

 


Knut A. Andersen i juli 2004, 100 års jubileum av
Lierbanen. T.h.  Einar Enger, sjefen for NSB



Gunnar Langsrud, petitskribent og utflyttet liung

 

Min barndoms jul

Når jeg ser ut av vinduet denne julaften kommer jeg til å minnes en jul for lenge lenge siden: Jeg hadde i lang tid gått og ventet på at det skulle bli skiføre. Og lille julaften spurte jeg mor mi om hvorfor det ikke kom noe sne. Jo, svarte hun, - det kommer ikke sne før alle bladene på epletreet vårt er falt av. I hagen vår sto det nemlig et stort epletre, og der hang det fortsatt et par blader.

Jeg klatret straks opp i treet og ristet i en gren sånn at bladene løsnet og falt ned. Og tro det eller ei; på julaften falt det 30 cm sne! Jeg kommer aldri til å glemme hvor glad jeg var da mor mi 1. juledag spente på meg mine første ski

Gunnar Langsrud


Det året jeg fikk besøk av julenissen

Jeg har aldri følt meg helt trygg på den såkalte julenissen. Som de fleste små barn trodde jeg i utgangspunktet på julenissen. Men etterhvert begynte det å gå opp for meg at denne julenissen faktisk var besteforeldre og foreldre utkledd i kostymer med syntetiske skjegg.

Men noen år senere ringte det på døra på selveste julekvelden. Og der ute sto selvfølgelig julenissen. Denne julenissen var ikke som de andre nissene, som hadde hatt den røde nissedrakta jeg hadde sett ligge i kista i andre etasjen. Denne nissen gikk med nikkers, hadde skistøvler, et svært så troverdig skjegg, og sist, men ikke minst så kunne jeg ikke dra kjensel på denne nissen. Reinsdyra hadde han latt stå og vente et par hundre meter unna, siden det var så glatt ute på veien. Nissen hadde ikke så god tid, og hadde bare tid til å vente ute på trappa en kort stund før han måtte videre.

Svend Asbjørn Sylling

 
Svend Asbjørn Sylling

Forrige artikkel:Årets julegave for idrettsinteresserte?Neste artikkel:Vi som elsket Amerika

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Lørdag 10. mars 2007 22:56: ruls Hallingstad
På barndommens juleribbe var det aldri svor. Med halvannen til to tommer spekk på velnærte og hjemmelaktede griser ble sideflestet med svoren skåret fra, og ble stekeflesk.
Prestasjonsangsten for vellykket, sprø svor, ble innført av Ingrid Espelid og Vidar Lønn Arnesen.
Opprutet, sprøstekt svinehud hørte skinkesteken til.
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki