Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Vi som elsket Amerika

Om jeg hadde en julehistorie på lager? Helst noe selvopplevd, noe som river, som går litt innenfor vesten og fleskesvoren. Jo, det har blitt en del juler og tilhørende opplevelser.

Om jeg hadde en julehistorie på lager? Helst noe selvopplevd, noe som river, som går litt innenfor vesten og fleskesvoren. Jo, det har blitt en del juler og tilhørende opplevelser.  Men etter hvert er jeg ikke sikker på om det bare er noe jeg har hørt om eller sett på TV. Har jeg vært i skogen og funnet juletre, pleide jeg å spise grøt julaften, har jeg med skinnende øyne sittet i kirken og lyttet med lange ører og åpen munn til prestens manende utlegninger mens englene lekte sisten et eller annet sted mellom koret og galleriet? Det blir som Mor Åse sa om Peers fabuleringer omkring Bukkerittet. - Ja, en løgn kan endevendes stases opp med brask og bram, kledes i en nygjort ham. Slik er det ofte når vi i etterpåklokskapens lys skal tegne kart over et terreng som etter hvert har fått et dekke av glemselens slør. Hvem bryr seg egentlig om hva som er sant eller ikke? Julebudskapet handler om å tro, har jeg hørt. Også var det der med livsløgnen som gir næring til drivverket og kort sagt holder det gående. Ibsen igjen.
For meg er det Jens Bjørnboe som i enkle dikt kommer tettest på julebudskapet, rått og usminket, med bønn om nåde for en fortvilet menneskehet.

Tittelen på dette romjulsskrivet er hentet fra en av hans essaysamlinger. ”Vi som elsket Amerika” skrev han i harmdirrende vrede over hvordan USA hadde tilgriset egne frihetsidealer.

Alle har vi engang elsket Amerika - også jeg. Og det er her julehistorien kommer inn. Det har seg nemlig slik at jeg på julaften besøkte barndommens småby der jeg fikk den skjellsettende opplevelsen som senere har farget tilværelsen.
Jeg stoppet ved en nedlagt bilforretning med tilhørende bensinstasjon og verksted. Alt øde og forlatt. Ikke et hjulspor i rimsnøen røpet stedets egentlige identitet.  I denne småbyen var det slik at kjøpmennene konkurrerte om å ha den fineste juleutstillingen. Derfor kunne du hos bakeren finne engler i fritt svev over kaker og brød. Hos slakteren satt nissen skrevs over julesylta, og det røkte grisehodet hadde nissehue med ønske om god jul og godt nyttår. Klesbutikkene var gjerne litt mer raffinerte, store glasskuler, røde bånd og vattdotter hang rundt på utstillingsdukker iført julestas. Best var det om det i vinduet fantes et elektrisk tog. Toget var trekkplasteret som skulle få folk til å stoppe opp. Ofte suste det rundt og rundt til langt over stengetid. Og der sto vi unga. Det gjaldt å få det med seg nå, for bare de utvalgte kunne vente seg et togsett til jul. Vi hadde høylytte diskusjoner oss i mellom om hvilken utstilling vi likte best, og det var gjerne vinduet med den største modelljernbanen som vant.

Men et år kom noe helt nytt til byen. Nesten hele utstillingshallen til den nye, skinnende bilforretningen, med tilhørende bensinstasjon i neon og glass, var gjort om til en arena der det forgikk en instruktiv og avansert anskuelsesundervisning. Kveld etter kveld var vi der, vi gutta, hengende over sparken eller sittende på rattkjelker, med vadmelsbukser, Romikastøvletter på beina og isete votter på hendene. I miniatyr fikk vi se hvordan oljen nå forflyttet seg fra kildene i Midt-Østen til USA.  Sølvfargede oljeledninger tok det sorte gullet fra store tankanlegg til båtene i Gulfen. Som igjen fraktet den rundt Afrika eller gjennom Suez til raffinerier i USA. Der ble den ferdige bensinen kjørt med fargerike tankbiler til bensinstasjonene. Dollarglis i alle fasonger med smilende familiefedre ved rattet, kona ved siden og et par barn i baksetet, svingte inn foran pumpene. En tjenestevillig uniformert bensinvakt tanket opp før det bar ut på highwayen igjen.
På veggen ute der vi sto, hang en høyttaler hvorfra en myndig og selvsikker stemme på nyhetsvis forklarte det hele.Avbrutt av noen akkorder på hammondorgel som jeg ennå kan nynne. Om igjen og om igjen fikk vi budskapet gnidd inn både gjennom ører og øyne.  Borte i et hjørne sto Angliaen, Harry Potter-bilen, som skulle konkurrere med Bobla om å bli hverdagsbilen for nordmenn som nå ikke lenger trengte kjøpetillatelse for å få bil.  Her ble den nye pakt sluttet mellom oss gutta og USA. Dette var paradis på jord. Her ble en ny verdensorden innstiftet. Dette overgikk alt hva vi hittil hadde sett av julekrybber og nisser i reinspulker.

Nå var jeg der igjen, snart 50 år etter. Pakten vi engang sluttet med USA var for lengst brutt. Tidlig samme dag hadde jeg på VG-nett fått bekreftet hva det egentlig dreier seg om. I Abrahams fødeland, han som inngikk den første partnerskapsavtale med Gud, herjer amerikanske soldater utstyrt med nyeste nytt i drapsmaskiner. Og grunnen: Olje.
Kanskje hele jula handler om brustne og tynnslitte illusjoner. Deilig er jorden, fred på jord og Frelseren sauses sammen med ribbefett, marsipan, nisser, julepapir og røde sløyfer. Emballasjen tar knekken på innholdet, les budskapet. Vi trenger noen som kan sette oss på sporet igjen. Imens kan vi bare be om nåde – hvis vi tør.

Forrige artikkel:Min barndoms julNeste artikkel:Liungen har kabalen klar – nesten.

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki