Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Burmesere i Lier

Nå er vi solidariske med burmesiske sambygdinger

Det er den samme gamle historien. Jeg tenker på Burma. Et juntastyre i et land der en overklasse eier jorda og  der internasjonale interesser er strekt inne for å kontrollere industri og råvareproduksjon - ofte olje og gass, men det kan like gjerne være kobber, bananer eller kaffe. Og det hele holdes oppe av et terrorregime som ikke ser ut til å ha problemer med å skaffe seg våpen det kan rette mot egen befolkning.

Kapitalkreftene i verden har alltid hatt noen tvilsomme lakeier til å gjøre skittjobbene for seg. I Burma har regimet vært ekstra seiglivet.. Helt siden begynnelsen av 60- tallet har generaler og oberster herjet og slått ned ethvert tilløp til demokratisering. Fredsprisvinneren, Aung San Suu Kyi, har sittet i husarrest i årevis. Når det tilspisser seg, som nå, kastes hun i fengsel. Det er langt fra Kniplings beskrivelser i diktet ”Mandalay”til den terroren vi opplever på skjermen fra Rangoon i disse dager.

Liernett besøkte Voksenopplæringa i Lierbyen og fikk snakke med to burmesere som begge flyktet fra hjemlandet for noen år siden og som nå bor i Lier. Det mangler fortsatt en del på norsken, og engelsken er langt fra perfekt. Men vi forstår at begge har en bakgrunn om noe forskjellig, sterkt preget av det å leve under et nådeløst terrorregime.

Lærerne på Voksenopplæringa ønsket fredag å vise solidaritet med opprørerne i Rangoon og hadde klær med mer enn et islett av rødt.

Soe Min deltok aktivt i demonstrasjoner mot regimet mens han var student. Han ble arrestert Rangoons gater og fikk en dom på sju år for å ha opponert mot militærstyret. Han havnet i det beryktede Insein- fengselet i Rangoon som huset tusenvis av opposisjonelle. Der opplevde han et helvete.

Sammen med en medfange ble han plassert på en celle på to ganger tre meter. . Å prate vanlig var forbudt, all kommunikasjon foregikk gjennom hvisking. Det fantes ikke møbler i cella, ikke en gang en brisk. Å gå på toalettet var ikke tillatt, alt ble gjort på cellegulvet som naturlig nok ble en stinkende pøl. Ironisk nok var mat - og vannrasjonene så små at problemet ikke var så stort som det ville blitt under normale forhold. Soe har fortsatt arr på leggene etter lenken han måtte gå med. Kanskje det verste var å høre skrikene til medfanger som ble banket opp i nabocellene til alle døgnets tider. Senere ble han plassert sammen med spedalske og homoseksuelle. Som politisk fange var han i bunnsjiktet i fengselshierarkiet.

Kun ett besøk i året var tillatt. Det ble med tre. Etter tre år ble Soe benådet. Han slapp ut mot å love at han aldri mer skulle motarbeide regimet. Han var nå en merket mann. I et land der næringslivet lå nede og arbeidsløsheten høy, var det ingen framtid for en med hans fortid. Han rømte over grensen til Thailand og  havnet i Mae Sot, en mottaksleir blant mange for flyktninger fra Burma. Der var tusenvis av burmesere stuet sammen under elendige forhold. Et gammelt motsetningsforhold mellom thailendere og burmesere gjorde ikke akkurat forholdene lettere. Noen hadde bodd der i ti år. De fleste var statsløse og kom derfor ingen vei. Andre søkte om FN-pass og kunne dermed få sjansen til en ny start i et annet land. Et slikt pass tok Soe til Norge.
Cho Cho Mon har en litt annen bakgrunn. Hun flyktet mest av økonomiske årsaker. Hun bodde også en tid i mottaksleiren der Soe hadde vært. Der jobbet hun som informasjonsarbeider og hjalp flyktninger med å kunne finne seg til rette i en vanskelig hverdag.

Hun fikk også FN - passs og fikk bostedsadresse i Lier straks hun kom til Norge. Både Soe og Cho Cho er buddhister. Kanskje det er religionen som gjør at de på en måte tilpasser seg skjebnens lunefullhet. Å ty til vold virker fremmed for dem, en holdning som gjenspeiler seg i munkenes fredelige demonstrasjoner i Rangoons gater.

- Demonstrasjonene og myndighetenes håndtering av dem, gjør at verdens øyne rettes mot Burma, sier Soe. Derfor kan de bli lettere å gjennomføre sanksjoner mot landet og presse regimet i kne. Men Soe har liten tro på at det skal lykkes denne gangen heller. Men kanskje litt etter litt vil demokratiseringsprosessen vinne fram i Burma? Han har liten kontakt med hjemladet og lurer på hvordan det har gått med kameraten han skulle hente i Burma og føre over grensen, men som ble arrestert før Soe fikk startet på tilbaketuren.

Kanskje blir han i Norge for godt , fullfører utdannelsen og blir norsk. Cho Cho har fast arbeid. Hun synes det er vanskelig å snakke om familien og hjemlandet. Hun  kan verken ringe eller sende brev på vanlig måte.  Brevene går  til leiren i Thailand og derfra med kurer til familien i Burma.
Begge skulle inn til Oslo å delta på markeringen som kanskje er begynnelsen på slutten for et militærregime som knapt har sin like i verden i dag. Og vi? Vi får holde fokus og kanskje finne fram palestinaskjerfet hvis det skulle vise seg at rødfargen i tøyet hadde en virkning denne gangen.

Soe Min,  Signe Eira (lærer), Cho Cho Mon og Svein Normann (lærer)


Forrige artikkel:Trollspill med stemningNeste artikkel:I fokus på Åråsen

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki