Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Familie på randen

May–Britt Nystrøm med familie opplever tilværelsen som utrygg på toppen av Meren sandtak

 Vi står tjuefem meter fra driftsbygningen på Søndre Meren. Vi kvier oss for å gå et skritt videre i frykt for at grunnen skal gi etter, og vi skal styrte 78 meter ned til bunnen av Meren sandtak. Der nede er det stor aktivitet. Her fins førsteklasses sand, og i årevis har eiere og drivere skodd seg på å fjerne store deler av morenen som vel må sies å være et viktig identitetsmerke i landskapet..

I likhet med lignende tiltak flere steder i bygda der grunneier har sett en mulighet til å tjene litt ekstra på eiendommen sin, har virksomheten i Meren sandtak startet i det små. Kommunale myndigheter har gjerne sett med stor velvilje på slik virksomhet: Entreprenørene har fått holde på temmelig uforstyrret, og de har langt på vei kunnet se bort fra lover, regler og planer, som i sin tur bare  halvhjerta blir fulgt opp av kommunen. Visjonen ”Grønne Lier” forplikter kommunen til å ta et særlig hensyn til miljøet hvis det skulle komme i konflikt med næringsinteresser. Slik er ikke virkeligheten. Men når næringsinteresser settes opp mot liv og helse, burde saken være klar.

For seks år siden kom May Britt Nystrøm og mannen, Nils Paul Mehren, tilbake til Meren for å overta slektsgården Søndre Meren. May Britt har solid utdannelse innenfor både skogbruk og landbruk, og for tida er hun deltidsstudent ved universitet i Stavanger der hun studerer sosialfag. Hun har alltid vær opptatt av miljøspørsmål og har en fortid i Natur og ungdom.

Gården på Meren passet perfekt som ramme rundt det livet familien nå ville bygge opp, et fredelig sted på landet i hjertet av Lier. Gården er naturlig nok omgitt av naboer. Nærmeste nabo mot vest eier også eiendommen mot øst der store deler av sandtaket ligger. Fra driftsbygningen på gården til May Britt og mot sandtaket er det nå satt opp et to meter høyt sikringsgjerde. Det er forbundet med stor fare å oppholde seg der. Men May Britt kan fortelle at folk ferdes temmelig fritt innenfor gjerdene. - Vi lever i stadig angst for hva som kan skje. Området minner mest om det som under første verdenskrig på Vestfronten gikk under betegnelsen ingenmannsland, et stykke opprevet og istykkerskutt land mellom frontlinjene. - Her var det engang en hage med plommetrær, forteller May Bitt.

For tredve år siden overtok Transportsentralen - Asker og Bærum driften av sandtaket. Ingen vet vel med sikkerhet hvor mye sand som er blitt tatt ut, men å dømme etter det krateret som er oppstått, må det være tusenvis av kubikkmeter.

I 1980 ble det laget en reguleringsplan for området. Toppen skulle høvles ned, og masse skulle fylles opp fra bunnen av for å eliminere rasfaren. Dette ble ikke fulgt opp, og i stedet ble uttaket fra vestveggen, som er betegnelsen på stupet øst for Søndre Mehren intensivert. – Det ble gitt full gass, som May Britt sier.

I dag er det tatt ut så mye masse at reguleringsplanen ikke lar seg gjennomføre. Den er lagt til side, og en ny fra rådmannen er nå godtatt av planutvalget med sju mot fem stemmer. Det er full stopp når det gjelder videre uttak i vestveggen. Men skaden er alt skjedd, og den er altså ubotelig. Men virksomheten flyttes bare noen meter lengre sør, og der skal utdrivere forsette en virksomhet som de erfaringsmessig mildt sagt har hatt liten styring med.

Du trenger ikke være geolog for å skjønne at et liv på Søndre Mehren kan være angstfremkallende. Det fikk da også medlemmene av planutvalget med seg da de for en tid siden var på besøk. De var kanskje i villrede og uenige om hva som skulle gjøres i sandtaket, men det syntes å være enighet om at å ha adresse få meter fra stupet over sandtaket neppe var en drømmesituasjon. - Den nye reguleringsplanen er for vag, sier May Britt. Det nytter ikke nå å si at det er tid for å begynne med banke ark. Jeg vil gå tilbake og finne ut hva som er gjort, eller mer riktig, hva som ikke er gjort: Noen må ta ansvar for at vi er der vi er i dag.

Vi har nettopp lagt bak oss ekstremværeuka. Vi ser tydelig hvordan de kraftige regnskyllene i sommer har gravd bekkeløp i jordmassene, og bekkeleiene er i ferd med å fase ut sand og leire i svære formasjoner  som utvilsomt vil rase ut. - Når vinden fra øst står på som verst, er det nesten umulig for oss å være utendørs, sier May Britt.

Kommunen skal gjøre noe med masseuttakene i bygda. Det skal lages planer. Men politikerne må sørge for at planene følges opp. Erfaringsmessig fører trusselen om eventuelle begrensninger på virksomheter i masseuttak til at utdriver i perioder optimaliserer uttaket. Når tiltakene kommer, er det meste som skulle vernes borte.

Her trengs i hvert fall ett strakstiltak. De ansvarlige, og da er det naturlig å tenke på kommunen, må gi garantier for at May- Britt Nystrøm og familien kan bo trygt på Søndre  Meren.



Forrige artikkel:Finale i LeirdalenNeste artikkel:Lierdominans i Leirdalen

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Lørdag 6. oktober 2007 21:11: Olav Skarstein
Høyrde ein vri på eit kjent ordtak ein gong, vrien var: "Den som graver en grav er ansatt i kommunen". Det var nok mynta på gravplassar, men etter å ha sett bildeserien, så forstår eg at her er det laga noko som lett kan bli ei grav. Ikkje med kommunal spade, men med kommunal konsesjon. Vanlegvis er det heller ingen i det offentlege som har ansvar for at slike konsesjonar blir gitt, så dersom vêr og vind forset gravearbeidet - og det vil det gjere, då vert det ein heftig krangel om kven som har ansvaret.
Dersom det skulle gå liv tapt - er det då uaktsomt drap?? Med konsesjon. Det er pengar å tene i å ta ut verdiar som stein, sand, malm m.v. frå naturen. Det er kortsiktig. Det er også verdiar å ta ut av dyrka mark. Det er langsiktig. Dessutan må det vere slik at dersom nokon vert gjeve høve til å tjene korte pengar, som gjev andre kostnader; og kanskje langsiktige kostnader, så må då for Guds skuld slike kostnader reknast inn i prosjekta og betalast ut til dei som taper. Det er konsesjongjevaren si plikt.
Søndag 7. oktober 2007 01:10: Eva S Cooper
Nå må folk og kommune reagere. Dette går ikke ann. Vi må kunne føle oss trygg på vår egen eiendom. For en skam at det har gått så langt.
Mandag 8. oktober 2007 11:19: Yngvild Mehren Nystrøm
Jeg ser at Drammens Tidende også dekker saken deres i dag.
http://dt.no/article/20071008/NYHET/710080004/1099/NYHET
Stå på mamma og pappa!

Klem fra skottland!
Mandag 8. oktober 2007 14:13: Turi Andersen
Jeg har lest artiklene på Liernett og i Drammens Tidende og undrer meg over en ting....
For iflg. de opplysninger jeg sitter på, er eieren av gården der May Britt Nystrøm og Nils Paul Mehren bor, grunneier i Meren sandtak. Vil det ikke da være naturlig at denne saken blir behandlet i grunneierforeningen og ikke i massemedia????
Jeg bare undrer.............................
Mandag 8. oktober 2007 20:52: Yngvild
Om grunneiere selv regulerte saker som feks dette, mistenker jeg at det ville vært temmelig mange rike bønder her i landet!
Fredag 12. oktober 2007 13:29: Ina Kjærstad
Men hva gjør fotografer og andre bak ett låst sperret område det kan man lurer på,hjelper lite å sikre ting da ,når man bryter skilter som er satt opp osv. Rett det .,de er grunn eier av sand tak de selv kritisere drift av , men denne saken har også annen gro bunn som har vedvart i alle år de nevte har bodd der.Er det ikke grus tak så er det motor ferdsel,hest eller hund.,,,,,,,,
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki