Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Intervju med Thorvald Steen

Skrevet av Kjersti Sofie Halvorsen Løvåsdal 9. klasse Tranby skole

Intervju med Thorvald Steen, 26. oktober
Av Kjersti Sofie Løvåsdal Halvorsen

- Ingen begrensning

«Det er alt mulig, det er ingen, ingen begrensninger for hva jeg blir inspirert av. Denne dagen kommer helt sikkert også til å føre til at det er noe, et eller annet med lyset ute, eller noe jeg hører av elevene her, som stimulerer meg til å skrive. Jeg tenker som Espen Askeladden -», sier han og tar en kunstpause før han fortsetter igjen.
« - alt kan jeg få bruk for. Alt kan jeg ta med i min sekk, og så trekke opp. Akkurat nå grubler jeg veldig fælt på møtet mellom Nina og jeg-personen i «Vekten av snøkrystaller» når han er voksen.» Thorvald Steen er plasserer brillene på hodet. Han har nettopp snakket med tiendeklassingene på Tranby skole om det å skrive, skihopp, rocketekster – og ytringsfrihet.
«Jeg mener to ting: det ene er at jeg mener alle skal ha rett til å ytre seg, på den annen side, når man har rett til å ytre seg mener jeg at man også skal ha rett til å bruke hodet, og være høflige.» Han snakker om den svensk-dansk-norske karikaturstriden i våren 2007.
«Jeg er ikke interessert i å bruke livet mitt til å krenke andre mennesker.»

«Boka «Kamelskyer» ble jo veldig populær i Tyrkia – hvordan reagerte du på det?»
«Nei, det har jo tatt helt av der nede, og jeg syns du det var kjempestas, den har jo gått i to-og-tjue opplag, og på bokmessa skulle jeg jo signere i fire timer, men jeg måtte jo signere i fire dager! Det var veldig spennende for meg å bli intervjuet av muslimske kvinner og menn, kvinner med og uten slør som ville diskutere religion og politikk, og selvfølgelig romanen, med meg.»
«Det har jo blitt lagd film ut av boka – er du mye med på det?»
«Det har ikke blitt gjort enda, det skal lages. De holder på med det. Nei, det er noe jeg ikke kan, det å skrive filmmanus. Det holder jeg meg unna,» sier han og legger beina i kors.

For forskjellige sjangre er noe han ellers behersker etter et over tjue år langt forfatterskap der han har vært innom poesi, dikt og essay - men kanskje først og fremst romansjangren.
«Det viktigste er at jeg kom inn i litteraturen gjennom poesien og diktet. Og med det lærte jeg å tenke bilder. Som du husker fra det eventyret: «Øyne var så store som tinntallerkner,» ikke sant, det er et av de første bildene vi lærer.»
«I Norge, da,» føyer han til.
«Og så, når jeg har blitt tryggere og tryggere, har jeg tenkt: Hva passer best til for å få fram det budskapet jeg har? Det er det som er gjennomgående for meg, at jeg velger den sjangren som passer best. Men det virker for meg at nå med årene, kommer jeg til å skrive romaner, men også faglitteratur.» For det var gjennom poesien han begynte å skrive. Da han jobbet på Gaustad, fikk han tre diktsamlinger av sin daværende kollega (og som nå er hans kone). Tidligere på dagen fortalte han tiendeklassingene på Tranby at på den tiden likte han hverken å skrive eller å lese dikt.
«Nei. Slett ikke. Jeg likte ikke å skrive da jeg gikk på skolen, og jeg kan egentlig ikke si at jeg virkelig liker å skrive, for jeg er veldig opptatt av å skrive noe jeg syns er viktig. Det er ingen ting jeg syns er verre enn å skrive dårlig.» Men på den tiden var han helt sikker på at kollegaen, Marianne, ville skjønne det om han ikke leste dem. Selv sier han at det var disse diktene som fikk han til å ville prøve det ut selv – og han fortsatte. Men hva syns Marianne om at han fortsatte å skrive etter det?
«Stort sett tror jeg hun er fornøyd med at jeg har blitt forfatter, men hun er en ihuga tilhenger av lyrikken. Så hun skulle nok ønske at jeg begynte å skrive litt flere dikt igjen.»

Etter debutboka «Hemmelighetsstemplede roser» i 1983, har Steen mottatt mange priser og utmerkelser som forfatter. De mest prestisjetunge prisene var kanskje Dobloug-prisen for romanen «Konstantinopel» i 2001 og Gyldendals Legat i 1993.
«Jeg har jo vært så heldig at jeg har mottatt mange, mange utmerkelser og påskjønnelser i mange, mange land og det er hyggelig, kan ikke underslå det, det hadde vært løgn. Og hyklersk. Men jeg vet at for meg er det det aller viktigste, og ingen ting som gleder meg mer, enn å ha en god arbeidsdag.»
«Jeg elsker å sto opp tidlig, hjernen er mest opplagt tidlig på morgenen. Hjernen fungerer egentlig bare i tre timer til skriving.» Og hva med skrivesperre?
«Det har jeg aldri vært i nærheten av.» Han lener seg litt bakover i stolen.

«Har du et forbilde som forfatter?»
«Nei. Jeg har mange, mange, mange forbilder som forfatter.» Han tar en kunstpause.
«I visse perioder har det vært noen som jeg liker å lese, men for øyeblikket tror jeg ikke at det er en enkelt.»
«Er det noen bøker som har vært spesielt viktige for ditt forfatterskap?»
«Skal vi se...Pablo Neruda fra Chile, for å nevne noen...» Han tenker.
«Knut Hamsun, Virginia Woolf fra England, og to svenske forfattere.» Han retter på brillene igjen.
«Hvilke av dine bøker syns du selv er best?»
«Nei, altså... Det har jeg aldri tenkt på. Jeg mener de har hver sin funksjon, men jeg må nok innrømme at «Ilden» er en veldig viktig bok, det skjønner jeg nå i ettertid. Og dessuten mener jeg at de historiske romanene er svært viktige.»

Nå helt i det siste har en av de mange utmerkelsene vært tegningen av ham blant de rundt førti forfatterne som ble tegnet inn på en vegg i Forfatternes Hus i Oslo.
«Hva syns du om det?» Han trekker på det, nøler, før han svarer:
«På en måte er det jo hyggelig å bli portrettert, men... jeg syns ikke der er så viktig.»
«Hva syns du om tegningen av deg selv?»
«Den syns jeg var... Nei, jeg har ikke sett den ennå, for å være helt ærlig, jeg har bare sett bilde av den i avisa.»
«Er det ofte du blir gjenkjent på gata av folk som liker eller ikke liker bøkene dine?»
«Ja, heldigvis så er det det første. Jeg blir ofte gjenkjent. Jeg har nemlig en veldig stilig måte å gå på,» sier han selvironisk og smiler.

«Kan du beskrive den følelsen det er å se sin første bok på trykk?»
«Det er veldig stas. Men det går fort over, for du skjønner ganske fort at nå kommer det til å komme en hel masse reaksjoner og at du kommer til å få kritikker og sånn.» Og mange bøker har det blitt etter debutboka. Den helt siste boka heter «Vekten av snøkrystaller» og omhandler en fjorten år gammel gutt - hvis store lidenskap er skihopp - får vite at han lider av en muskelsykdom. Gutten blir bedt om å slutte med skihopping med en gang. Historien kan minne mye om Steens egen historie.
««Vekten av snøkrystaller» er jo helt åpenbart veldig selvbiografisk. Men også i de historiske romanene bruker jeg mange egne erfaringer.»
«Hoppa du noen gang på ski etter det siste hoppet som er beskrevet i boka?»
«Nei, da hadde jeg omkommet, tror jeg. Nei, jeg har ikke gjort det. Men jeg er kjempeopptatt av skihopp på TV!» Og for tida skriver han på en oppfølgerromaen til «Vekten av snøkrystaller», og han prøver å finne ut av møtet mellom jeg-personen og Nina når de er blitt voksne. Men tar han inspirasjon av folk han kjenner eller møter når han skal lage karakterene i bøkene sine?
«Ja, hele tiden. Hele tiden. Stjeler som en ravn!» smiler han blidt. Over tretti år har han jobbet på Gaustad sykehus, og mener dette kommer godt med som forfatter.
«Helt klart, både når det gjelder arbeidet som håndverker og møtet med veldig mange mennesker og i forståeslen av hva psykiatri er er det jo klart hva for et fantastisk grunnmateriale det er for en forfatter.»
«Hvorfor valgte du å utdanne deg til maler?»
«Jeg elsker håndtverk og malerfag. Hadde jeg kunnet velge, hadde jeg fortsatt som håndtverker, men det kunne jeg jo ikke. Men jeg kan jo si at forfatter, maler og idéhistoriker, det er mine tre favorittjobber. Som håndtverker malte han først og fremst vegger, og ikke bilder, som man kanskje ville trodd at en kreativ person kunne ha drevet med.
«Jeg likte å male bilder da jeg var på deres alder. Jeg var faktisk til og med med på Høstutstillingen da jeg var sekten-sytten år gammel sammen med en til, som nå er rektor på kunst og håndtverksskolen.»

Thorvald Steen er cand. philol. i filosofi, idéhistorie og historie, og dette kommer godt med når han nærmest i hovedsak skriver historiske romaner, og i følge ham selv ville han nok forelest eller vært idéhistoriker om han ikke hadde brukt såpass mye tid på å være forfatter. Men er det en annen tidsalder han kunne tenkt seg å levd i?
«Nei,» sier han kort og bestemt.
«Men jeg føler meg priviligert som rett og slett kan skrive meg inn i andre tidsepoker. Det er et stort privilegium,» sier han, med vekten på ordet «stort». Og når vi spør ham hva slags temaer han liker å skrive om bortsett fra de historiske romanene, svarer han raskt og sikkert:
«Det er ingen begrensning.»

Forrige artikkel:Thorvald Steen på TranbyNeste artikkel:Showkonsert med musikk fra Grease og Fame

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Tirsdag 30. oktober 2007 11:06: Henriette
Hei!
Dette var topp skrevet, kjersti!
Du bør vurdere å bli forfater selv:P Stå på ditt harde arbeid, og jeg gleder meg til å lese ditt neste intervju/ tekst:P
Hilsen Henriette 9c!
Lørdag 2. februar 2008 23:40: Henrik
Hører for meg Torvald si de setningene!
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki