Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

En julehistorie

Responsen på å få inn julehistorier fra leserne har vært laber, men en av Liers flittigste skribenter har ringt og fortalte at hun hadde opptil flere historier på lager. Det var bare å komme innom i Bakerikvartalet andre etasje.

Der bor Åse S. Ødegård. Til. vanlig bor hun alene, men i jula deler hun den koselige leiligheten med nisser i alle fasonger og størrelser. Kaffe og nybakte kaker sto framme da vi kom dit. ”Vær så god, drikk kaffe mens vi prater.” Før i tida bakte jeg 21 slag til jul og stekte jeg 1000 kjøttkaker - pluss, minus to tre stykker.

Sammen med julepynten ligger permer med avisutklipp, to tre bokmanus bundet sammen med hyssing, avisartikler, dikt, fortellinger leserbrev, alt signert Å.S.Ø. Nå venter hun spent på svar fra Jens Stoltenberg. Den 12. dennes skrev hun nemlig et brev til statsministeren der hun uttrykte sin vrede over behandlingen av eldre i dette landet.

Når det gjelder Åse må vi sløyfe detaljene og trekke de store linjene i et mangfoldig liv. Utgangspunktet var fødsel på Lierstranda for snart 80 år siden. Røttene festet seg tidlig i Arbeiderbevegelsen, med 1. maitog, røde flagg og paroler. Medlemskap i Frelsesesarmeen fikk hun nærmest i dåpsgave. På skolen var hun kjent for å ha nærmest fotografisk hukommelse. Lærer Schack Lystrup på Høvik skole ga henne beskjed om å skrive ned leksa på skolen mens de andre ble hørt.

Etter krigen utdannet hun seg som sykepleier i Sverige. Da hun kom hjem, giftet hun seg og ble gårdskjerring på Overnutenga. Da var det kjærkomment å jobbe nattevakter på Drammen sykehus slik at hun kunne være på jordet om dagen. Siden jobbet hun mange år i Frelssesarmeen på Fretex. I de siste årene ehar hun vært ansatt hos en indisk klesgrossist med butikk i Lierbyen og Liertoppen. ”Beste arbeidsgiver jeg har hatt," sier Åse.

 Hver ledige stund er blitt brukt til skriving, prologer og sanger til alle anledninger og har kommet som perler på ei snor. Hun har også latt et brennende samfunnsengasjement og har fått utløp gjennom pennen, eller rettere sagt skrivemaskinen. I de sist årene har hun hatt som mål å holde Lierbyen fri for søppel. Og aktiviteten er blitt lagt merke til fra vinduene i Rådhuset, og blant haugen med julekort finner vi  en hilsen fra ordfører Ulla Nævestad.
Men det var juleminnet vi kom for å hente. Og her følger det.

Gode juletanker fra Lierstranda

Det er godt å mimre litt. Og jeg forteller gjerne hvordan jeg opplevde alle forberedelsene til julehøytiden. Det var jo andre tider før krigen, som vi sier. Vi var seks jenter, mor og far. Kan huske vi ble tidlig fortalt hva vi kunne ønske oss av julepresanger.

Moren min var skredder, så vi fikk jo nye klær og sko. Men vi ble fortalt at det var noen som ikke hadde råd til noe nytt. Derfor sydde moren min fine foldeskjørt og strikket mange fine gensere til alle som gjerne ville ha noe til jul.
Vi måtte tidlig lære oss å dele.
Førjulstida var den beste, syntes jeg. Alt var liksom nytt og spennende, litt mystisk kanskje sett med mine barneøyne. En gang fikk jeg beskjed om å hjelpe ei dame på Linnesstranda med å pusse messing og kobber. Dessuten måtte jeg få juleveden i hus for henne. Hun het frøken Klemetsen. Jeg fikk streng beskjed om ikke å ta penger for jobben, men fikk lov til å si ja til ei kake eller ei brødskive. Likevel fikk jeg femti øre. Den skulle jeg gjemme til juletrefesten på Betel. Moren min sa jeg skulle dele femtiøren med venninnen min. Jeg mente det var umulig å dele den i to. Uheldigvis så mistet jeg den.
Faren min hadde så mange uttrykk, og ikke alle forsto jeg heller, som da han sa: "Gråt ikke over spilt melk" etter jeg hadde mistet femtiøren.

Julen har alltid stått fro meg som det fineste som tenkes kan. En frelser er oss født. På kveldene før jul måtte jeg ut, ville se på stjernehimmelen. De eldre søsknene mine kalte meg universet. Pent sagt, og mens jeg sto der og beskuet den vakre himmelen full av stjerner og diamanter, som jeg kalte lysene på den mørke høyt der oppe, kom diktertrangen. Dermed laget jeg en sang: "Se stjernen på himmelen den lyser, og alle små blomster de fryser, og alle små blomster de fryser. Nå danser et brudepar alene. Du skal hete far, og jeg skal hete mor. "
Så danset jeg rundt, så opp på den vakre stjernehimmelen og kjente at jeg ble varm om hjertet. Husk, jeg var bar sju år den gangen. Førjulstida var en god ventetid da jeg gledet meg spesielt over de vakre julesangene som jeg hadde lært av foreldre og søsken.

Deilig er jorden var min yndlingssang den gangen. Jorden var deilig slik jeg opplevde den som barn. Verden var ikke så stor den gangen, så julen handlet mest om de nære ting - gleden over å ha et godt hjem, foreldre og søsken, et sted  der en kunne spise seg mett og ha en god seng. Å gå rundt juletreet var for meg en høytid. ”Så rekker jeg deg med glede min hånd, kom skynd deg og gi meg den andre”.- Og om jeg nå spinner videre på akkurat det. Tenk om vi kunne gi våre medmennesker varme og villige hender slik at vi endelig kunne synge sammen, Deilig er jorden.


Forrige artikkel:I kirken i jula?Neste artikkel:Nissen, en aktiv Liernettbruker

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki