Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Dagbok fra vinterferien

Ukens petit av Thorvald Lerberg

Vinterferien er alt flere dager gammel, og jeg har ennå ikke fått prøvd skia. Det har seg slik at jeg glemte dem igjen på det stedet der jeg satte dem ved sesongslutt i fjor.

 Flere ganger daglig får jeg spørsmål om hvorfor jeg ikke er på ski i det fine været. - Skiene mine er femti mil unna, svarer jeg da. - Kan du ikke bare hente dem eller kjøpe et par nye? Det fins så mange rimelige skipakker. Kjøre hundre mil for et par skis skyld, kjøpe noe jeg har fra før? Nei, det får bli en skifri vintersesong. Egentlig en passende straff for en som er så susete.

Likevel tok jeg turen til Liertoppen for å sondere muligheten for å gjøre noe så naturstridig som å gå til anskaffelse av et ekstra par ski. Før jeg dro, hadde jeg gjennomsøkt kjeller og garasje med det håp at jeg likevel skulle ha fått skiene hjem etter sist påske.  Jeg fant støvlene. - Nå slipper jeg i hvert fall å kjøpe full pakke, tenkte jeg.

Jeg plukket ut et par Fischer-ski, fant staver på tilbud og leverte fra meg min gamle venstrestøvel slik at ekspeditøren skulle få binding og støvel til å passe sammen. - Støvelen er ikke akkurat ny, sa han. - Om et år må du bytte den ut. Du hadde faktisk fått et par nye gratis ved å velge en skipakke. - Hva skulle jeg da ha gjort med støvelen jeg alt har? spurte jeg. Han slo sammen bindinger, ski og staver, og jeg registrerte at summen var høyere enn på pakketilbudene med støvler i tillegg.

En gang var det vanlig ikke å ha mer enn ett av hvert slag. Noe nytt var det aldri tale om før det gamle var nedslitt,
ødelagt og utenfor enhver tanke på reparasjon. Sykkelen jeg fikk til konfirmasjonen hadde jeg i mange år; selv etter at den ble kjørt over av en traktor, beholdt jeg den. Med knekt ramme og forvridde hjul lå den i kjelleren uten å være i stand til å gjøre det den var ment for. Men den var en forlengelse av meg, og kastet jeg den, ville det føles som en lemlestelse av egen kropp.

Slik var det også med speilreflekskameraet fra 1972. En gang rundt årtusenskiftet klappa lukkeren sammen for siste gang. Reparasjon ville koste mer enn et tilsvarende nytt kamera.
- Skal jeg kaste det for deg? spurte hun bak disken. Jeg tok kameraet og gikk et annet sted og kjøpte nytt. Siden har jeg hatt mange kameraer. Men det første lever videre med en kronisk lidelse og vil fortsatt være her den dagen jeg er borte.

Og den første TVn til 5365 kroner, en uhyrlig sum, og det uten at apparatet engang hadde sjalusidør til å trekke foran skjermen så ikke lyset skulle ødelegge billedrøret. Da billedrøret en kveld oppførte seg som en supernova før det ble svart, var det ugjenkallelig slutt. . Men TVn med skrog i teaklaminerte sponplater var like fin å se på. Den gikk tilbake til originalkartongen og ble stående i årevis i kjelleren. Ofte lurer jeg på hvor den til slutt tok veien.

På Rimi kjøpte jeg en halv kilo salte peanøtter og ble straks minnet om den gang peanøttene kom inn i livet mitt. De hadde skall, ble kjøpt i løs vekt og lå i en hvit papirstrylle. Vi var gjerne flere om ei slik strylle, som jeg i ettertid har fått vite egentlig heter kremmerhus, og vi delte innholdet broderlig. Om vi ikke var for mange, kunne vi ende opp med en 10 - 15 stykker hver. Vi knuste det ytre skallet før vi gnidde av et løvtynt innenfor som dekket selve kjernen. Så koste vi oss med 10-15 ganger to peanøtter. Det var gjerne to i hvert skall.

Før jeg kom hjem, hadde jeg tømt i meg halve halvkilosposen, flere hundre nøtter og ble skikkelig kvalm. Tilbudspizzaen la jeg i kjøleskapet, ølboksen satte jeg på vent. Best ikke å uroe magen for mye nå, tenkte jeg før jeg satte meg og grep etter fjernkontrollen.

En feriedag med mange ergrelser og selvpåførte bekymringer var snart over. Hadde jeg ikke på formiddagen stukket oppom sløydsalen på skolen for å hente ut litt ved fra fliskassa, hadde det vært lite å glede seg over. Fra kassa hadde jeg plukket ut trebiter som ellers hadde gått i søpla sammen med flis og spon. Jeg brukte en drøy time til å fylle fire bæreposer som jeg la i en søppelsekk og tok med hjem. - Fire dagers fyring, tenkte jeg. På en kald vårmorgen trengs ikke mer enn en pose  før sola overtar og sørger for tilstrekkelig varme i huset.

Skiene står i kjelleren, antakelig blir de stående der til jeg får slitt ut dem jeg har fra før. I morgen skal jeg ut og samle kongler.

Forrige artikkel:Liernett i TortellaNeste artikkel:Liernett i Bahamas

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Onsdag 5. mars 2008 12:47: Elev tranby :P
Thorvald er den beste læreren på tranby skole, når du ikke føler deg helt bra kommer thorvald rundt hjørne , alltid syngene :) Heia thorvald :D
Torsdag 13. mars 2008 15:25: Elev tranby skole:)
Helt enig Thorvald er en KONGE lærer. Alle skulle vert som han;) Stå på Thorvald.
ps: Thorvald eier når det gjelder å skrive:P
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki