Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

"Titanicsteget"

Petiten er skrevet av Thorvald Lerberg

I natt var det 96 år siden Titanic gikk på et isfjell i Atlanteren og sank. Omtrent 1500 mennesker druknet og færre enn 700 overlevde.

Dette er langt fra verdens største skipskatastrofe, men antakelig den mest myteomspunnede. Titanic var noe mer enn et skipsforlis. Skipet var tilværelsens brutale påminnelse om naturens uovervinnelighet. Forliset markerte slutten på Là Belle Epoque og var det første uhyggelige snev av redslene som skulle komme i første verdenskrig.

Hos oss gutta surra tankene  ofte rundt all verdens elendighet. Vi var opptatt av branner, skipsforlis, hærverk og brutale øksemord. "Dess verre, dess bedre", var mottoet. Siden ble Titanic en metafor for alt det fryktelige som kunne skje. Vi studerte detaljene rundt forliset, grøsset når vi leste at skipsorkesteret hadde spilt ”Nærmere deg min Gud” med vann til knes. Med skolens blyanter kopierte vi litografien som viste hvordan folk kravlet som maur på akterstavnen før den forsvant i dypet.

Og det hele hadde begynt med et lite støt som i første omgang ikke førte til annet enn at gallakledde dansere på første klasse kom litt utakt og måtte ta et ekstra steg i den engelske valsen. Bare en myte det også, men den satte seg fast hos meg og ble til noe jeg senere har kalt "Titanic-steget". Et strøk av ubehag, en påminnelse om noe ufravikelig, en eksamen jeg ikke kom i gang med forberedelsen til, tanken på ferieslutt en varm sommerdag i juli, lyden av rullende torden i det fjerne fra en skyfri himmel - eller det aller verste, tanken på døden når du lever som best. I det hele tatt: ”Hver gledesstund...... osv".

Livet mitt har hittil bestått av en lang marsj "Titanic-steg". Her om dagen tok jeg to, eller kanskje tre? I et par artikler i en Osloavis leste jeg om minkende ris- og kornlagre. Prisen på nevnte råvarer hadde steget til himmels. Og hva skjer når prisen på hvete og ris tredobles for folk som fra før har brukt halvparten av inntekten på mat? Det minnet om en ligning som ikke ville balansere. Vi nærmet oss grensen for jordas yteevne. Ris- og kornlagrene var på et minimum, og hvert år ble det 80 millioner flere munner å mette.

På formiddagen samme dag hadde jeg opplevd noe som fortalte meg at det som skjer i løpet av dagen langt fra er et spill av tilfeldigheter. På skolen hadde jeg ergret meg over all frukten som havnet i søppelkassene, gangene eller ut av vinduene. Jeg samlet en bøtte full av assorterte fruktrester, gikk inn i en klasse og spurte om det ikke kunne være mulig å få topp på bøtta som jeg omhyggelig viste hver og en. Jeg forklarte at jeg for under to hundre kroner hadde kjøpt fruktpresse på Lidl, og at jeg ved hjelp av "fruktavfallet" fikk opptil fem liter blanda fruktsaft om dagen.

Elevene ble provoserte, så vantro på hverandre og kom med en tirade av ukvemsord som klart uttrykte hva slags gris jeg var. Hele greia var å lignes med en spedalsk som kom innom for å få hjelp til å skifte bandasjer.

Det holdt ikke som anskuelsesundervisning, og elevene syntes ikke engang det var en god spøk. Det var for drøyt. Jeg lusket ut igjen etter først å ha tatt en titt på containeren med våtorganisk utenfor vinduet. Det var ingen der -  ikke ennå.

Forrige artikkel:- Fin gjennomkjøringNeste artikkel:Knepent finaletap

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Tirsdag 15. april 2008 18:15: Tron Stad
Bravo! En elegant påminnelse, eller rettere sagt flere.
Tirsdag 15. april 2008 21:00: Truls
Vekstens velsignelse vises i skyllebøtta.
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki