Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Det gode forbildet

Ukens petit er ved Siri Walen Simensen, reporter i ukebladet Hjemmet

I går tok jeg meg selv i å stå og prate høylydt med andre, mens rektoren på mine barns skole snakket i en mikrofon. Jeg kunne ha bitt av meg tungen i ergrelse over egen ubetenksomhet. Jeg, som lever av å lytte, ble for ivrig og glemte meg bort. Det er flaut å tenke på.

Samme dag hadde jeg gjort et intervju med en kvinne, som snakket om viktigheten av å være et godt forbilde. ”Barn blir ikke som du sier, de blir som du er”, minnet hun om. Så stakkars mine barn – frykten for at de skal opptre like respektløst som jeg gjorde i går, har plaget meg i morgentimene i dag. Tenk om de blir som meg – med alle mine feil og mangler? Tanken er nesten ikke til å holde ut.

   Jeg har på ingen måte tenkt å ramse opp alle mine svakheter – rett og slett fordi jeg blir deprimert når jeg tvinges til å forholde meg til dem. Jeg ser at de sidene jeg satte minst pris på hos mine foreldre, er blitt mine også. Det kalles arvesynden.

Sant å si har jeg ikke tenkt å la meg selv slippe så lett, at jeg legger skylden på gener og oppvekstmiljø. Som et tenkende, voksent menneske, må jeg stå til ansvar for mine handlinger og erkjenne dem. Jeg skulle ha tidd stille i går, selv om jeg ble snakket til av en annen. I stedet lo jeg høyt tilbake og deltok i samtalen. Sannsynligvis hørte alle i skolegården min stemme. Hadde jeg vært rektoren, hadde jeg tenkt inni meg at det høylytte vesenet av en mamma burde ha hatt mer dannelse enn som så.

Hadde jeg vært et barn, ville jeg ha forsvart meg selv: ”Men det var mange andre som snakket også!” Det var jo det. ”Det er ingen unnskyldning. Du skulle ha lyttet til det hun hadde å si!”, ville jeg som mor sagt da. Det finnes ingen unnskyldning: Jeg skulle ha vist respekt og tidd og lyttet.

Igjen; barna blir ikke som du sier, barn blir som du er. Lurt å minne seg selv på som forelder.

Damen jeg snakket med om å være et forbilde, er mor til to barn. Hun sier at det ikke hjelper stort å kreve av barna at de må være rettferdige, hvis du selv er en egoist, som setter egne behov og ønsker først. Hvis du er kritisk til det alle andre gjør, og aldri gir andre kredit og ros, blir podene likedan. Er vi dømmende, blir de det også. Er vi utidige, er sjansen stor for at også de blir det. Bruker vi stygge ord, gjør de det også. Å banne selv og gi barna skjenn når de gjør det, har sannsynligvis ikke effekt. De blir som du er.

”Det er ikke snilt å stenge andre ute fra leken”, sier vi som foreldre, og føler at vi er flinke oppdragere. I neste øyeblikk kan vi snakke nedsettende om en annen – eller kritisere – uten egentlig å kjenne omstendighetene godt nok.

I skrivende stund har jeg et oppgjør med meg selv. Jeg har gode forsetter om å forsøke å handle som man bør. Mer enn noe annet ønsker jeg å være et godt forbilde. Jeg ønsker at barna mine skal vise andre respekt.

Sannheten er at jeg er alt for flink til å fortelle barna hvordan ting bør være, og at jeg ikke alltid klarer å leve opp til idealene selv. Det er hardt å være et menneske med mange svakheter, og måtte erkjenne at de er blitt en del av ens personlighet. Jeg, som stadig minner ungene mine om at det er viktig å se seg selv, kan være omgitt av tette tåkeskyer i den henseende.

”Hvis du skal beskrive meg. Hva vil du si da? ”, spurte jeg mannen min. Jeg tenkte at han ville si: ”Du er snill, sosial og effektiv, men kan også være urimelig, sint og alt for ivrig ”. Han sa noe helt annet: ”Du er deg – på godt og vondt”. Kanskje var han taktfull og forsøkte å unngå å såre meg. Men jeg har lovet meg selv å bli et bedre forbilde.

 

Forrige artikkel:To strake tapNeste artikkel:Klart for ny fotballfest

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki