Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Ragbrai - 2003

For mange av oss har RAGBRAI, verdens største turritt på sykkel vært ukjent. Mange lurer nok på hvorfor 10 000 sykler sju dager i solsteiken tvers gjennom delstaten Iowa hvert år. Årets ritt på cirka 76 norske mil gikk langs den 41. breddegrad. Det tilsvarer beliggenheten til Madrid. Over 30 grader i skyggen, men sola mot asfalt og betong gir en større varmeeffekt så vannflaska er din beste venn. Denne formen for ferie må oppleves for å forstås.

Som en fremmed fugl i et ukjent lende beveger du deg. En frihet og ro til å tenke, men også slit, i kampen mot varme og vesketap når skyggene kommer flyktige mot deg i altfor små flekker som en beskyttelse mot sola. Tankene blir avbrutt. - Bil bak! Bil forut! På din venstre side! Den siste beskjeden lar syklisten eller syklistene bak deg passere uten fare for et ublidt møte med veien. Luktesansen er skjerpet. På to hjul river det i nesa når lukten av de utallige døde vaskebjørnene ligger der veibanen som offer for det moderne samfunn. Nær de uttallige stoppestedene med tilbud om forfriskninger lukter det også matvarer i alle slags varianter. Lukten av stekte koteletter river i neseborene. Røykskya på lang lei skjuler mannen som følger rittet hver dag og som alltid høres: -- Pooooooorkshoooooop! Mannen med det lett selgelige produktet kniper godt rundt dollarene i neven for at den friske brisen på en høyde ikke skal blåse vekk dagsfortjenesten. Og den kan bli stor når ca. 5 000 koteletter ble fortært under årets arrangement.

Tåke og "kaos" Når du står der med en iskald "hjemmelaget" iskrem, og du får etterfylt vannflaska, er den siste timen med svette rennende ned i øya og i nakke, stive muskler etter lange seige motbakker, er slitet glemt for en stund. Selvsikkerheten har overvunnet den litt panikkartede følelsen du hadde på et nokså ukjent framkomstmiddel den første morgenen. Tusenvis av syklister trår til for fullt. Tåka henger tjukk. Sikten er riktignok bra, men fuktigheten blir et stort problem for en bebrillet, litt nærsynt liung på en ukjent sykkel. Sammenligningen med en stille og fredelige tur på min egen, stødige "Moutainbike" langs en skogsvei lierdalens nærområde er kontrastfylt. Min amerikanske følgesvenn, Daryl Batalden (fjerde generasjon nordmann fra Dayton utenfor Minneapolis), får jeg heldigvis øye på hver gang jeg klarer å forflytte noen fingre slik at jeg får tørket av duggen på brilleglassene. Null erfaring fra sykling på rur - racere i Norge og med ca. en times prøvetur gjør at usikkerheten brer seg når speedometeret viser over 60 kilometer i timen --- i kø klokka halv sju om morgenen. Planen er at jeg skal sykle forholdsvis tett på min kamerat. Det er lett å miste kontakten med hverandre. Skjer det, blir eneste sjanse å prøve og etterlyse hverandre først ved enden av etappen. Min amerikanske venn er en dreven syklist med syv års deltagelser fra RAGBRAI. I tillegg er han overlege. Da stoler man på at de fysiologiske råd er riktige. Etter hvert skjønner jeg at han har gitt meg den beste sykkelen med lavere gir enn den har selv.

Stilfull åpning Åpningsbyen med første overnatting i Glenwood, en by på ca. 6 000 innbyggere, var pyntet til fest. Man kan godt tenke seg en norsk 17. mai med tilreisende som gjør at folketallet mangedobles. Foruten syklistene følger familie og venner med i campingbiler og busser. Fotballbaner er omgjort til gedigne campingplasser for å ta i mot sirkuset. Dette året var altså denne byen vertskap. Det er en stor ære å bli valgt ut. Det betyr mye for samholdet og miljøet. De beste underholdningskrefter i IOWA blir mobilisert. Lørdagskvelden inneholdt, blant annet, en kjempekonsert med det amerikanske luftforsvarets utvidede janitsjarband. Topp profesjonelle musikere fra hele USA, med erfaring fra spilleoppdrag over hele verden holdt en to timers konsert uten dødpunkter som innholdt alt fra klassisk musikk, til lette musikaler og ikke minst Sousa - marsjer. Litt antiklimaks var det å famle seg bort til teltet i mørket i 21.30-tiden. Hadde vi ikke satt opp våre telt ved et av fotballmålene? Heldigvis kom vi fram til riktig fotballmål.

Farger og fasonger Mangfoldet er veldig stort. Her sykler tidligere godt trente idrettsfolk (også tidligere proffsyklister), familier på tandemsykler eller sykler for tre og fire (noen av dem spesialbygde for unger ned til 6-7 år, sittende med lavere utveksling, bak far eller mor), noen som røper at de har hatt relativ god matlyst og mindre erfaring fra idrett. Den sistnevnte gruppen kunne nok få det vondt dersom ikke hele dagen ble utnyttet. Her er det jo ingen tidtaking, selv om nokså mange "konkurrerer" litt ----- En fellesnevner er gleden over å være seg selv. Kostymer og sykkelskjorter som røper hvilke lag og hvilken type syklist man er, er lett å identifisere. En lapp med nummer, navn og adresse røper undertegnede sin nasjonalitet. - Hei, hvor kommer du fra? var en replikk som gjentok seg. Når man fortalte at man kom fra Norge, var det som å komme fra en annen planet. Flate partier, som ga hvile og overskudd, åpnet for videre samtaler og nærmere bekjentskap.

Farger og fasonger Mangfoldet er veldig stort. Her sykler tidligere godt trente idrettsfolk (også tidligere proffsyklister), familier på tandemsykler eller sykler for tre og fire (noen av dem spesialbygde for unger ned til 6-7 år, sittende med lavere utveksling, bak far eller mor), noen som røper at de har hatt relativ god matlyst og mindre erfaring fra idrett. Den sistnevnte gruppen kunne nok få det vondt dersom ikke hele dagen ble utnyttet. Her er det jo ingen tidtaking, selv om nokså mange "konkurrerer" litt ----- En fellesnevner er gleden over å være seg selv. Kostymer og sykkelskjorter som røper hvilke lag og hvilken type syklist man er, er lett å identifisere. En lapp med nummer, navn og adresse røper undertegnede sin nasjonalitet. - Hei, hvor kommer du fra? var en replikk som gjentok seg. Når man fortalte at man kom fra Norge, var det som å komme fra en annen planet. Flate partier, som ga hvile og overskudd, åpnet for videre samtaler og nærmere bekjentskap.

Team "Uff da" I en av de vel femti små byene stoppet vi ved en liten sykkelfamilie, kledd i gule T-skjorter med en påskrift som vekket en sliten og forvillet norsk sykkeltrimmers nyssgjerrighet. Det viser seg å være en andregenerasjons nordmann, en sytti - årig direktør av et begravelsesbyrå som har tatt med seg sju medlemmer av familien. Bestefar hadde ominnredet begravelsesbilen og koblet på en telthenger til overnatting. Den store bilen transporterte utstyr mellom overnattingsbyene. "Uff da" er et populært utrykk som fortsatt brukes blant norsk - amerikanere og deres etterkommere i Midtvesten. Selv var han lært uttrykket fra faren som var bare tre år gammel, da han utvandret fra Bergensområdet for nesten hundre år siden. Da bestefar i "Uff - da" - teamet hører at jeg er norsk spør han: -- Liker du lutefisk? - Jo, ja, jeg har da spist det --- er svaret. -- Se her! Han viser at nettstedet lutefisk står på den gule og lette, ermeløse skjorten. Da jeg litt tilfeldig møter gruppa igjen blir jeg stoppet. Jeg blir overrakt et eksemplar gul skjorte. Jeg var blitt adoptert som medlem av Team "Huff da".

Jakten på andre nordmenn De fleste vet at mange hundre nordmenn har bosatt seg stater i Midt - Vesten, både i Minnesota, Nord-Dakota og Iowa. Men å møte nordmenn og etterkommere, svett og sliten i kaoset som oppstod når tusenvis av syklister samlet seg i hver liten by, viste seg å være vanskelig. Allerede etter to dager møtte jeg en ung mann, Anders Nervig, med norsk mor fra Bryne og botid i barneåra der. Han snakket fortsatt flytende rogalandsdialekt, og vi syklet sammen i tre - fire dager. Bensinforhandleren, bosatt like utenfor delstatshovedstaden, Des Moines, syklet RAGBRAI for fjerde året på rad, og han ga meg gode råd på norsk--- Den fjerde dagen, etter møtet med Team "Huff - da", fant vi ut at kanskje kunne mitt medbrakte lille norske flagg, festet bak på sykkelen, kunne bidra til kontakt med norske utvandrere. Spørsmålene fra forbisyklende dreide seg, riktignok oftere om bakgrunnen for at jeg reiste så langt for å sykle (Det samme spørsmålet stilte man seg selv når varmen var som verst-------) Men jeg fikk verken kontakt med nordmenn eller andre skandinaver ---- utenom de to som jeg allerede har nevnt. Med det norske flagget på sekken ble jeg ble jeg stoppet av en ung bergenser, Asbjørn Larsen, på kvelden før siste overnatting i Mount Pleasant. Han hadde stiftet familie der. Han hadde akkurat vært inne på internett og hadde ferske resultater fra Tippeligaen i Norge. Om hans gode humør skyldes at Brann hadde slått Vålerenga eller at han hadde truffet en vaskekte nordmann er usikkert ----

Polkamusikk på toalettet Amerikanerne er verdensmestre på praktiske løsninger. Når 10 000 mennesker forflytter seg, må de hygieniske forhold ivaretas. De transportable toalettene var synlige overalt, noen steder opp til 30 i tallet samlet på campingplassene, i byene og langs veiene. I en av småbyene midtveis i det sju dager lange rittet, befant jeg meg i en for så vidt veldig dagligdags situasjon. Ingen kø for en gangs skyld foran det lille rommet. Sittende tankefull, varm svett og stiv i musklene, hører endelig noe minner meg om gamle Norge. Bak toalettveggen durer polkamusikken. Bak veggen finner jeg ingen trekkspillere. Jeg må ha vært sliten. Derimot blir jeg nokså skuffet -- klar over at musikken kommer fra en kassettspiller, festet bakpå en herresykkel. Det viser seg at eieren svarer negativt når jeg spør om han er norsk eller har norske aner. Men mannen, med blant annet polsk blod i årene, er medlem av en polkaklubb. For riktig å demonstrere dette tar sin samtalepartner med på en liten svingom på gresset --- bak toalettene --- Under årets RAGBRAI syklet han fra by til by for lage blest om sin yndlingsmusikk.

En musikkfestival på hjul Hver by hadde komiteer som i månedsvis hadde planlagt sine arrangementer. Lokale og mer etablerte musikere var engasjerte. All slags musikk, framført ofte av lokale utøvere fra barn til pensjonister langt opp i åttiårene. De ungdommelige "team" lot Rocken dundre fra fra medbrakte busser. På vei inn Clarinda, en av de mange småbyene ble vi akkompagnert av "In the mood". For storbandelskere betyr det Glenn Miller. En høyttaler, montert på mønet av hans barndomshjem sentralt beliggende nær sentrum, markerte at der vokste byens største sønn opp. Takket være hans datter ble barndomshjemmet, kjøpt tilbake, oppusset og omgjort til et lite museum for noen år siden.

Langs maisåkrene Et farvel til byenes støyende folkeliv ble avbrutt av nye etapper med vind i ørene, lukt av nyslått gress og synet av haukenes seilas. Det virket som om de fulgte oss med overvåkne blikk noen titalls meter over oss, der vi svettet oss frem i det bølgende jordbrukslandskapet i det sørlige Iowa. Maisåkrene, ofte i overkant av tre meter høye aks, kastet små skygger i veikanten. Men for å få skygge, var man nødt til å stå av sykkelen. Å stå av sykkelen for å ta en prat med noen av de tusener som satt langs ruta var en del av kulturen. Mens noen hadde mat og drikke å selge, var andre mer opptatt av å følge dette mange vil kalle et sirkus. Familier, unger med vannslanger som kunne avkjøle syklistene litt, folk fra bondegårdene som lå nær disse "grønne" veiene hadde selvfølgelig lagt vekk arbeidet denne dagen, og sykehjemmene hadde trillet ut pasientene for at de skulle få nye impulser ---- I mål ved Mississippi bredder I invitasjonspapirene stod det at RAGBRAI er et sykkelritt, men ikke en sykkelkonkurranse. Noen syklister har nok gjort dette til en form for konkurranse. Men målet for de fleste har vært selve opplevelsene underveis, alene eller sammen med andre og ikke minst fullføre. Alle som fullfører RAGBRAI har en følelse av seier. Det er lov å føle seg som en "liten Lance Armstrong". Ikke minst får man forståelse hva som ligger bak store sykkelprestasjoner ----- Fort Madison, med sine 12 000 innbyggere fikk fordoblet sitt innbyggertall den siste julisøndagen i år. Mens Lance Armstrong og etappevinneren ble hyllet i Paris` gater ble alle syklistene hyllet som vinnere da de etter tradisjonen dyppet sine sykler ved bredden av Mississippi ----

Forrige artikkel:Liernett - Trenger vi ei internettavis i Lier?Neste artikkel:Endelig bredbånd til Sylling

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki