Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Kommentar til trostemassakeren i sommer

Det ene henger sammen med det andre og lager et nettverk som får oss til å forstå hva det hele dreier seg om. Det begynte med en kommentarartikkel i Aftenposten. I en tid med synkende interesse for miljøproblemer, slo artikkelforfatteren fast at kirken måtte slå ring om skaperverket. Kirken skulle være en troverdig drivkraft i miljødebatten.


Ei ekte skralle

Omtrent samtidig startet lokalpressas interesse for trostemassakren i Lier. Klart trosten måtte drepes, folk måtte sikres topp på dessertskåla. Jeg registrerte at en innsender tok til motmæle, en einsam flygar mot flokken. Men en svale overbeviser knapt noen om at det er betenkelig å gjøre kutt i næringskjeden for at vi skal få mer av det vi har nok av fra før. Jeg følte et uforklarlig ubehag over det jeg leste og lot deler av avisens forsvarstale for utryddelse av trosten forbli ulest.

I min barndom var grønnsaker gjerne et dvaskt salatblad På denne tiden var jeg innom Marinemuseet i Horten. Der hang ei skralle brukt som primitiv tåkelur for små marinefartøy. For over 40 år siden hadde jeg sett ei slik – et sted i utkanten av de sollyse sletter nord for Lier. På fine augustdager syklet jeg fra byen og ut til ei ”gammel tante” Hun hadde stort hus i sveitserstil med passende hage. Der dyrket hun det meste. Best husker jeg ripsen, gul og rød og blanke solbærklaser. Vi satt på hver vår skammel og fylte fargerike bærspann merket Kjellands dropsfabrikk. I pausene gikk vi trappa opp til verandaen der sola ble filtrert gjennom sirlige utskjæringer mot vest. Jeg fikk tebrød og ripssaft. Selv nippet hun til noe atskillig mørkere fra et stetteglass, antakelig blåbærvin. Når jeg tenker etter skjønner jeg at hun ikke kunne ha drukket vin fra et saftglass eller omvendt.

Hun hadde en fortid som kokke på slotog riflete gulrotskiver som skulle fargelegge ei grå skinkesteik. Tante fortalte om vekster vi i dag bare finner i velassorterte innvandrerbutikker. Skralla var alltid for hånden og ble brukt når trosten ikke holdt seg der den skulle - nemlig på det vindskeive fuglebrettet i ly av den store lønna bak huset. Menyen var all carte, smuler, poteskrell, fiskeslo og skjærefavoritten, flesk fra middagskotelettene tante hadde stekt på ringovn fyrt med småhugget bjørkeved.

Vi skiltes ved stakittporten. Med skistav i hånden tok tante beinveien over stubbmarken til sykehuset der hun skulle levere produktene hun bar i en sekk på ryggen. Selv vinglet jeg hjem med bærspann på sykkelstyret. Det må ha vært i barndommen min da jeg ofte tilbrakte søndagskveldene på Frelsesarmeen at jeg for første gang hørte historien om ” ikke en spurv faller til marken osv”, antakelig i form av en munter sang. . Siden har jeg ment at spurver i likhet med jødefolket står i en særstilling i Guds øyne.

Enden på denne visa ble at jeg leste Matt. 10. 28-30 på nytt, og fant at det neppe dreide seg om spurver, men mer om vårt særlige forvalteransvar i forhold til skaperverket. Oppnøstinga av en slik gammel historie har sikkert freudianske undertoner, men ettersom jeg er menighetsrådsmedlem, kan det ikke utelukkes at allstyrelsen hadde gitt meg et oppdrag. Retning og mål var kjent. Oppgaven min var å finne veien, og jeg gjorde det på min. måte.

Forrige artikkel:Velkommen til LierNeste artikkel:Pressemelding om spennende kommunalt initiativ:

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki