Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Om tid: 31.01.2004

Tonje Enger kommer med neste bidrag i serien UNG PENN. Tonje er elev i tiende klasse ved Sylling skole, og presenterer her ei novelle med en noe absurd vinkling på temaet tid.

En novelle av Tonje Enger.

31.01.2004. Feil. I skrivende stund er datoen 1.02.2004, det er egentlig det samme. Nei, forresten det er det ikke. Et døgn er mye, det samme er en time, et minutt.

Hun har tenkt mye på tid i det siste, dager, timer og minutter. Plutselig har det gått opp for henne hvor knapp og kostbar tid var. Tross alt vet hun ikke hvor mye hun har av det, kanskje bare minutter eller verre – sekunder. Forhåpentligvis har hun måneder og år, allikevel vil hun utnytte disse maksimalt – gjøre hver dag til en opplevelse på en måte. Derfor bør hun egentlig ikke ligge i senga og fundere slik ved midnatt, for det tar også tid.

Tjueni, nei tretti. Kan det stemme? Sist hun telte var det trettien. Hun teller en gang til. Nei, det var tretti, tretti. Tretti planker i taket. Hun lurer på hvor mange timer hun har telt de plankene, som liksom skal hjelpe for å sove. Hvor mange timer ja, hvor mange minutter? Et veldig godt spørsmål.

Det tar til vanlig lenger tid enn å bæsje. Det man gjør før, å trykke altså. Hva gjør man egentlig når man trykker? Ingenting. Hvor lang tid har hun brukt på ingenting

Å vente. Å vente tar i grunn også mye tid. Hun venter på at bussen skal komme, hun venter på å bli eldre, hun venter på at reklamen på tv skal slutte. Å vente er tid. Så lang tid hun bruker på tid. Fremme? Nei, aldri. Hun bruker lang tid på å gå, på å reise. Hun kommer uansett aldri frem. Hun går og går. Så går hun litt til, hun går alltid videre. Det tar lang tid å gå.

Istedenfor alt dette burde hun spist en sånn stor, rund marsipankake. Hun burde stått på hendene, det er kult. Hun burde sunget en sang, for eksempel; Ja vi elsker. Hun burde klappet i hendene. Forresten hun burde gjort alt samtidig. Utnyttet tiden maksimalt. Spist marsipankake, samtidig mens hun sto på hendene, sunget Ja vi elsker klappende.

Au. Død? Nei ikke død. Hjernerystelse kanskje. Det ville ikke ha gått. Hun kunne ikke ha spist opp ned, hun ville sannsynligvis satt maten i vrangstrupen. Det er også umulig å synge med mat i munn, uansett så kan hun bare et halvt vers. Og å klappe mens hun står på hendene, det måtte i hvert fall gått galt. Hun ville ha falt, muligens fått en liten hjernerystelse. Eller så kunne hun fått en stor hjernerystelse. Hun kunne havnet i koma.

I koma. Hva gjør man i koma? Man kan i alle fall ikke trykke, ikke telle planker i taket heller, man kan ikke gå. Men vente kan man. Er man da egentlig klar over hva man venter på? Koma kan ta veldig lang tid, ikke bare en time, eller en dag. Det kan ta en måned, eller et år. Så hun burde vel ikke spise en sånn stor, rund marsipankake, stå på hendene, klappe og synge et halvt vers av Ja vi elsker samtidig.

Hun har brukt tid på å tenke på alt dette også. Å tenke tar muligens mesteparten av tiden. Man tenker jo tross alt hele tiden. Kanskje å slutte å tenke er løsningen, da ville hun spart tid. Da ville hun blitt død. Ikke en stor hjernerystelse, men død. Hvis hun var død kunne hun aldri mer spist marsipankake, hun kunne aldri stått på hendene, aldri klappet eller sunget Ja vi elsker. Hva er egentlig bedre å bruke tid på enn nettopp det?
Nå vil hun gjøre alle de tingene, hun gjør det. Ikke samtidig, men hun skal bruke litt mindre tid enn vanlig. Da vil hun få tid til å gjøre noe annet etterpå, for eksempel kan hun lære seg tre vers av Ja vi elsker.

Forrige artikkel:Salmekveld i Sjåstad kirkestueNeste artikkel:Om å drite i eget rede - Grønne lier under lupen.

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki