Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Ukas petit

Velstand og søppel Skrevet av Thorvald Lerberg

For ei tid sida var jeg på kino i Asker. Ikke langt fra meg i salen satt et snes ungdommer. De fleste hadde beina over stolryggen foran seg og kommenterte stadig det som skjedde på lerretet i forhold til egne opplevelser. Men ettersom intensiteten i filmen økte, stilnet kommentarene.

Tenåringene hadde før forestillingen forsynt seg godt fra kiosken i foajeen. Nå skulle det meste fortæres i løpet av den halvannen timen filmen varte. I tillegg til lyden fra lerretet fikk vi nå en muzak av pop-corngumling, coladrikking og knitring av emballasje av alle slag. Lyden minnet mest om den som kom fra ei rotte jeg en gang hadde under kjøkkengulvet, og som ei vinternatt prøvde å gnage seg opp i kjøkkenbenken. Før daggry hadde den bøtt med livet. Jeg bestemte meg for at godterispisinga noen meter fra meg heller ikke skulle gå upåaktet hen.

Mens rulleteksten fortsatt var i gang på lerretet, skrevet jeg over noen stolrader og stilte meg opp ved enden av den der ungdommene nå var i ferd med å reise seg og gå. ”Stopp”, sa jeg. Jeg la samtidig merke til at gulvet nærmest var dekt av popcornposer og pappbegre i forskjellige størrelser. ”Har dere lært dette på …….”. Jeg skulle til å si skolen, men tok meg i det og sa: ”hjemme”. Det var som scenen i en westernfilm  var flyttet ned i kinosalen. Vi ventet på neste trekk. En colaflaske rullet på det skrå gulvet og ga fra seg en truende tordenlyd til situasjonen som utspant seg mellom ellevte og tolvte rad.

Ungdommene  som vel til daglig var redde for la et par hårstrå på en velfrisert hårmanke bli glanset av kroppens naturlige fettlagre, var i ferd med å forlate et sted som de i løpet av den korte tida de hadde vært der, hadde greid å gjøre om til sin egen private grisebinge. Oppmuntrende mumling fra forbipasserende lot meg forstå at om det skulle bli en shoot-out , ville jeg ha flertallet på min side. Tenåringene vurderte opptrinnet på samme måten. For med blikkene stadig vendt i min retning, begynte de å plukke opp fra gulvet. Men de tok langt fra alt og fikk dermed signalisert at den gamle tullingen vel hadde vunnet et slag, men seieren skulle han måtte se langt etter. Jeg syntes jeg hørte ”taper” i det den siste forsvant ut døra.

Søppeldebatten foregår overalt. Ikke minst i skolen som jeg kjenner godt. Debatten har etter hvert skjøvet den om capsen og tyggegummien lenger ned på dagsorden. Tyggegummien og capsens plass i skolen har aldri engasjert meg. Søpla har jeg et annet syn på, både når det gjelder hvor den skal og hvem som har ansvaret for at den kommer dit. Men jeg innrømmer gjerne at jeg i de siste årene har lidd mine største  pedagogiske nederlag når jeg har forsøkt å fortelle elevene sammenhengen mellom søppel, som det stadig blir mer av, og søppelkassa.

Som så mye annet kan kanskje vårt forhold til sløsing og søppel tilskrives en negative bieffekt av oljerikdommen? I sommer kom jeg faktisk et skritt nærmer svaret på det spørsmålet.

Granittrappa ved inngangen til St. Paul`s i London er alltid full av folk i sommerhalvåret. Mange er skolelever fra alle verdens kanter. En dag tidligere i denne måneden satt flere enn femti elever fra Norge der. I nærheten satt et hundretalls jevnaldrende spanjoler. Det falt seg slik at nordmenn og spanjoler dro videre omtrent samtidig. Plassen der nordmennene hadde sittet, var plutselig blitt tilført noen plastflasker, papir og en del fastfood emballasje med innholdsrester. Spanjolene etterlot seg ingenting. I motsetning til Norge, som for tida er midt inne i en overflods –og sløsekultur i kjølvannet av olja, er det flere hundre år siden Spania levde høyt på røvet rikdom fra Latin og – Sør Amerika. Og plassen ved vestveggen på St. Paul var ikke det eneste stedet elevene fra lille Norge markerte revir. Vi så det samme på toget, i teateret og ikke minst på gata.

En forklaring ligger vel også i følgende episode.
Den utspant seg mens jeg satt på toget til London. En overstadig beruset mann kom på. Ja, han var hva vi sier dørgende full. Ikke utagerende på noen måte, men bevegelsene og blikket gjorde at jeg skjønte at jeg nå satt vis a vis en person med høy promille.

Han plasserer en bag på gulvet og trekker fram en Foster`s. Og med intervaller på ti minutter mellom hver boks drikker han seg gjennom en six-pack. Et par ganger forlater han plassen sin for å gå på toalettet bakerst i vogna. Han trøbler litt med balansen, men hver lille dult borti en medpassasjer utløser et beskjedent ”Sorry” eller ”Excuse me” fra mannens side. Etter en time gjør han seg klar til å gå av. Han formler litt med glidelåsen på baggen, men får den plutselig opp på vidt gap. Så legger han ølboksene han hadde plassert sirlig på gulvet under det vesle bordet mellom oss, opp i baggen. ”Excuse me” , han reiser seg og går ut.

"Alkoholen hadde ikke fått han til å glemme noe han hadde fått inn med morsmelka", tenkte jeg.

Forrige artikkel:Ambisiøs dommerNeste artikkel:Største vannet i Vestmarka

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki