Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Vis respekt - vær en lagspiller

Ukens petit er ved Rune T. Berg, Tranby

Respekt. Smak på ordet. Hva innebærer det egentlig? Hvordan viser og får man dette? Hvem skal ha respekt for hvem og hva? Og i hvilken setting? Noen absolutte og entydige fasitsvar finnes ikke, men sikkert er det at ektefølt respekt mennesker i mellom er å anse som lim i ethvert demokratisk og mangfoldig samfunn. Spørsmålet er om denne respekten forvitrer i kamp mot Egoet. Ego med stor E ja, for det er en kjensgjerning at det er mye meg, meg, meg i dagens konsumsamfunn. Ikke det at det i utgangspunktet er galt å tenke på seg selv og sitt, men når mye-vil-ha-mer-holdningen og den selvsentrerte nærsyntheten gjør sitt til at blikket ikke løftes, er det på tide å rope et varsku på respektens og dermed også fellesskapets vegne. Som i fotball er samfunnet et lagspill der grunnpilaren er det relasjonelle – innenfor rammen av dette er det riktignok rom for individualistene. Å spille for seg selv uten blikk for andre er imidlertid i beste fall dumt – og i verste fall respektløst i forhold til spillets grunnidè. Kall det gjerne for selvmål.

Lytter du i åpenhet til andre, viser du derimot teamfølelse ved å ta innover deg andres perspektiv. I motsetning til for enhver pris å drible deg fram på egenhånd fordi du mener du vet og kan best selv, bør du spille ballen videre. Kanskje får du den da også tilbake, og slik er den gode fotballsamtalen i gang. For det er nettopp det respekt innebærer. Det handler om å spille på samme lag, komme den andre i møte, hjelpe hverandre til større innsikt, akseptere og tolerere ulike oppfatninger, syn og meninger – ja i det hele tatt ikke alltid tro at man selv sitter på fasitsvaret. Sagt med filosofiske termer, er det om å gjøre å utøve den sokratiske jordmor-kunsten, som gikk ut på å stille åpne spørsmål, der den andre selv måtte forløse sannheten. Spill derfor ballen fra deg, gå i posisjon og la det være opp til den andre å finne ut hva han skal gjøre med den. Tar jeg ikke feil, kommer da også den forløsende scoringen!

Den enkeltes alter ego må likevel også respekteres. Hver og en av oss er unike, noe vi selvsagt skal få lov til å være. Å kunne noe andre ikke kan, og vise det er bare positivt. Janteloven er for all del til for å brytes. Tenk bare hvor sørgelig grått samfunnet hadde vært hvis ingen kunne si at de var flinke i noe. Ja, for dette handler jo om å respektere og utnytte hverandres styrker og svakheter. Noen er utstyrt med taklingsstyrke, andre med en presis venstrefot og atter andre er lynhurtige – sammen må vi stå opp for fellesskapets beste. Problemet oppstår når spiller blir til motspiller ved i for stor grad å vektlegge seg selv og sine ferdigheter i en egoistisk selvrespektånd.

 

Noen av dagens unge mangler dessverre respekt for voksengenerasjonen og hverandre. Daglig merker jeg dette som lærer. Å ta et nei for et nei er slett ikke like greit lenger. Snarere går man gjerne i forsvarsposisjon med argumentering og kverulering i det vide og breie på selvrespektens misforståtte vegne. Enda verre er det når beskjeder og tilsnakk kort og godt ignoreres. Jeg skal ikke oppheve meg selv til dommer ved å gå inn en dypere debatt av hva dette skyldes, men at det henger sammen med en stadig mer individualisert oppvekst preget av en forhandlingskultur kan ikke betviles. Uten å ta munnen for full er det nok også slik at noen bortskjemte unge er vant til å få akkurat det de peker på. Da er det selvsagt vanskelig å respektere at en lærer stiller krav til en på skolen.

 

Atter handler det om å spille på lag. De voksne og unge mener jeg. Trygge, stabile og ansvarsfulle voksne som nettopp setter grenser og stiller krav innbyr til respekt fra de unge. Men skolen har også et forbedringspotensial i det å skulle se på elevene som ressurser snarere enn byrdefulle problemer. Å utnytte de unges kunnskap og kompetanse i større grad er nemlig også et spørsmål om respekt for hverandre. Skolen må derfor gjøres til en interessant arena, og ikke forbli en livsfjern nostalgisk institusjon for spesielt interesserte. Med mer elevinvolverende, meningsfylte og varierte aktiviteter innenfor gitte rammer kan kanskje økt engasjement og konsentrasjon komme med på kjøpet. I arbeidslivet har reell medinnflytelse stor betydning for arbeidstakernes motivasjon. For skoleelever vil jeg tro dette er enda viktigere. De har jo ikke noe valg, da de jo er dømt til å gå på skolen. Elevene må derfor tas på alvor og bli sett på som noen som kan bidra og bli rådspurt om hvordan de vil nå målet som jo er økt læring. Kort sagt er det snakk om en gjensidig og genuin respekt for hverandre bygget på tillit. Gjennom et slikt relasjonelt samspill vil begge parter kunne gå seirende ut.

Men og det er stort MEN. Fagre pedagogiske vyer på taktikktavla er nå en ting. Noe ganske annet er spillet på banen. For så lett er det ikke å få ballen til å gli. Når det er sagt – uten visjoner kommer man ingen vei. Alle har vi en jobb å gjøre for å gjenreise respekten for hverandre, for det skrevne og uttalte ord, for bygninger, materiell og sågar inngåtte avtaler.

Respekt er og blir en grunnleggende, ja verneverdig verdi. Uten den taper vi alle mann. Ytterligere moralsk nedrykk ønsker vel ingen av oss.

Forrige artikkel:Klar for "come back"Neste artikkel:Hjemmeseier for Liungen

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki