Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

I ville ve(k)sten vest for Asker

Ikke ulikt oljeselskapene som nå finkjemmer jordskorpa på jakt etter den siste oljen, er byggebransjen her til lands på utkikk etter nye attraktive områder som kan legges ut til boligformål

Det er ikke underlig at bransjen i disse dager med byggtørke kaster seg over Lier og ser den grønne bygda på det sentrale Østlandet som et interessant område for videre utbygging. Deler av kommunen er som et hvitt felt på kartet som ennå ikke har blitt velsignet med sivilisasjonens gleder. En stille flekk i orkanens øye. Men nå skjer det. Nå skal det bli liv på bygda.
Utbyggere står i kø med med glansede prospekter og power-point forestillinger som viser utsøkte boliger på de mest spektakulære steder der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Og om bare mange nok lar seg lokke og underskriver kontrakter i mangemillonerklassen, ruller anleggsmaskinene inn. Politikerne skal blendes og glemmme kommuneplaner og overordna mål for utviklingen i Lier. Når de får høre at videre nedbygging av bygda vil bety en styrking av kommunens ”hellige ku” skolekretsene, ser motforestillingen ut til å fordampe.

Naturen skal nytes samtidig som du blir tilbudt all den luksus og komfort som til vanlig bare oppnås i sentrale byområder. Du skal ikke tro du ikke har penger til å kjøpe deg et husvære, fullstendig nøkkelferdig, med utsikt og en velpleid plen du ikke behøver å gjøre annet med enn se på. Og kontakten med jorda får du ved å betrakte siste modeller av skinnende grønne og gule traktorer fra terrassen mens arbeidere fra mer fjerne himmelstrøk i hjulsporene bedriver en aktivitet som snart er glemt blant nordmenn flest, hardt arbeid under solen.

Det er ikke lenger snakk om ulempene ved å bo usentralt, Det er ikke ønsket om en mentalitetsforandring som ligger bak trangen til bo på landet. Dette har ikke noe å gjøre med å flytte på bygda ut fra et bevisst valg om å leve litt annerledes. Forbruksmønster tas med på lasset.

Det er interessant å se hvordan nesten enhver utbygging i Lier gjenspeiler tidsånden den dagen spaden ble satt i jorda. Husbankhusene på Hvitbank, bygd på Norges best jordbruksjord, er enkle boliger på to – og halvannen etasjer. De spartanske husværene står som monumenter over Gerhardsen-samfunnet. Lån fikk du først når du hadde sørget for å ha en leieboer i andre etasje.

De første husene på Tranby, bygd av ivrige selvbyggere som krysset av alt de kunne gjøre selv på enkle typhustegninger, har etter hvert est ut og mistet det opprinelige preg av nøkternhet. Men dugnadssvetten sitter i grunnmuren og minner nå etter hvert tilårskomne huseiere om at selvgjort er velgjort. Da Willochregjeringen i 1981 opphevet maksimalpriser på boliger og samtidig lot bankene låne ut så mye de ville, ble det fart på boligmarkedet. Dessuten kom oljepenger i inn i systemet, og stadig flere nordmenn, søkkrike på finansinntekter, investerte i luksuspregede boliger av alle slag. Idealene ble de nyrike,  oppkomlingene som de ble kalt før. Milliardærene som hadde så lite skolegang og derfor eksponerte sin mangel på sådan ved å skryte uhemmet av at de hadde et tosifret antall doer på hytta, både på den ved sjøen og de to på fjellet.

Det meste gjøres mulig av olja som for tida smører alle deler av norsk næringsliv. Vi er i ferd med å lage en velpleid vakker park ut landet vårt, samtidig som vi er med på ufattelige inngrep i og ødeleggelse av naturen andre steder i verden. Kanskje noe å tenke på neste gang du er hos eiendomsmegleren og spør om markisene over terrassen kan styres ved hjelp av fjernkontrollen. Det kan komme en tid da den igjen ikke lenger er vårt viktigste arbeidsredskap. I hvert fall er det viktig at politikerene nå ikke trykker på avknappen når byggebransjen har kastet sine øyne på Lier, men gjør et tappert forsøk på å få begrepet ”Grønne Lier” til å feste rot igjen der det engang ble sådd.

Forrige artikkel:Revansje for Lier?Neste artikkel:Skattejakt i Lier

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Onsdag 27. august 2008 12:45: Karl Bellen
Torvald har mange fornuftige tanker om utbygging.
Fristen for innspill til den nye Kommuneplanen er 5. september.
Hvor skal vi prioritere utbygging de neste 30 år. Rådmannen anbefaler at vi ikke skal bygge på dyrka mark, dyrkbar mark, dalsidene eller i marka. Hvor skal vi bygge da? I følge meglerundersøkelse er all bygging nord for Lyngås å betrakte som usentralt og lite attraktivt.

Hvor vil du bygge?
Onsdag 27. august 2008 14:22: Anne
Lier vil vel uansett være en sove- og fritidsbygd for pendlere i retning Oslo.

Og når den nye Ringeriksbanen kommer, kan det bli minst like attraktivt å bosette seg nord for Lyngås, tror jeg.
Onsdag 27. august 2008 16:09: Thorvald Lerberg
Karl Bellen: Maksimumsstørrelse på tomter, f. eks 615 km2 (størrelsen på arealet jeg disponerer av jordskorpa) Overskytende areal ekspropieres og gis til alle som er blitt forfordelt i forbindelse med oljeformuen. Spøk til side: Jeg tror på en grunnleggende solidaritetstanke også når det gjelder boligbygging. Følger vi den, kan forbindelsen mellom hjerterom og husrom få aktualitet igjen.
Onsdag 27. august 2008 16:17: Geir
Personlig er jeg enig med Rådmannens anbefaling: Ikke utbygging i marka, dalsidene eller landbruksarealer.

Men - når det er sagt: jeg skulle ønske vi ble kvitt redselen for å bygge i høyden. Jeg vil heller ha en blokk på 12 etasjer med hundre leiligheter enn 100 eneboliger. Tenk på besparelsen når det gjelder grunnflate. På et punkt må vi likevel slutte å tro at vi kan putte et stadig voksende innbyggertall i hver sin enebolig uten å måtte gå på akkord med natur eller landbruk, så hvorfor ikke begynne nå?
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki