Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Ukas petit er skrevet av Thorvald Lerberg

Takt og tone

Oppfør deg som folk var beskjeden vi fikk da vi var små og skulle få rettledning i hvordan vi skulle være sammen med andre.

Å oppføre seg som folk regnet vi med betydde å være slik vi til daglig var sammen med en litt fjern far, en allestedsnærværende mor og besteforeldre godt inne i nettverket som også innebefattet tanter, onkler, fettere og kusiner.

Dette var en arena for læring av dannelse forankret i en tradisjon vi i bunn og grunn var lojale overfor, og som vi var forpliktet til å føre videre. Det var en tid for alt, og du skiftet roller i tråd med hva du gjorde. Matro var det noe som het. Banning var forbeholdt situasjoner der noe gikk ordentlig galt, og ble fortrinnsvis praktisert av voksne. Slibrigheter og ord av lignende karakter fant vi flest av i uværskuret på plattformen vi toget til og fra på dager med godvær og muligheter for bading i fjorden.

Skolen hadde også sin kode, bygd på gamle tradisjoner der ro og orden var en forutsetning for å få gjort det som skulle gjøres der. Blant elevene fantes sikkert mange som led under grov omsorgssvikt ,og antakelig var antall elever som hadde en eller annen form for diagnose som kunne virke formildende i forhold til utagerende atferd, like høyt den gangen som nå. Dessuten var de verste tilfellene fjernet fra klasserommet og fristet en kummerlig tilværelse på et eller annet guttehjem. Jeg har aldri hørt om noe tilsvarende for jenter og kan heller ikke huske at jenter hadde en avvikende atferd.

Nå kan det virke som om dagens mangel på dannelse i særlig grad har gått ut over skolen, og det kan virke urettfredig at skolen skal lide for noe som egentlig skyldes en negativ samfunnsutvikling. Men likevel har nettopp skolen stor egeninteresse av å holde det gamle dannelsesbegrepet i hevd og legge hverdagen til rette for at det skal skje. Jeg mener ikke den dannelsen som såkalte bedrestilte bevisst brukte for å sette vanlige folk i forlegenhet.

Forskjellen på skoler ligger alltid i pedagogikken. I dag følger vi i stor grad en skole basert på målstyring. Vi har mål for det meste, gjerne kompetansemål innenfor de forskjellige disipliner. Det kan dreie seg om flere hundre, og som lærere får vi stadig råd om hvordan vi best skal nå fram til målet. Og i dette arbeidet har det vokst fram et gedigent byråkrati bestående av konsulenter og eksterne veileder som gjerne vil fortelle lærerne hvordan de skal nå målene. Når først kursen er lagt, fins ingen muligheter for korreksjoner fra grasrota. Her gjelder de samme prinsippene som for Stalins femårsplaner.

 Alt snakket om tilpasset opplæring som er så viktig for elevene, gjelder ikke lærerne. Bruk av avvikende arbeidsmetoder betraktes som illojalitet. Hva var det vi ble enige om?

Til og med samtalen. Kanskje det viktigste pedagogiske redskapet læreren har til disposisjon, er presset inn på skjemaform med ferdiglagde spørsmål og rubrikker for avkryssing. Alt skrives ned, kopieres og arkiveres til påkommende tilfeller. Dokumentasjon blir viktigere enn handling, og oppsamlet data brukes som bevis på at du i løpet av skoleåret har snakket med elevene.

Papirene flyter, og og for utenforsrtående kan kan det hele se ut som en korrespondanseskole skole som har gått amok. Denne fragmentiseringen av det som skjer i skoledagen gjør at elevene ikke oppnår en helhetlig kompetanse, et slags overordna mål, det som i formålsparagrafen kalles for " å bli til gangs mennesker".

Læreren som i alle sammenhenger blir sett på som så viktig for skolen, er redusert til en veileder, avskåret fra å ha en egen selvstendig tanke i forhold til det arbeidet hun er satt til å utføre. Hvordan kan en lærer som i alle sammenhenger er styrt av lover og regler utenfor seg selv oppnå elevenes tillit og respekt?

Jeg har registrert at vårt lokale kulturkontor har kastet seg inn inn på skolearenaen og laget opplegg for åttende klassene på Eiksetra. Det sies at egne eventyrfortellere er hyret inn for å lese for elevene. Arrester meg hvis jeg tar feil.

Ved siden av samtalen er fortellingen det beste pedagogiske redskapet en lærer har til disposisjon i forhold til elevene. Men nå er også det lagt i hendene på folk utenfra.

Ettersom det fins så mange forståsegpåere og konsulenter av alle slag som mener seg meningsberettiget om hvordan skolen skal drives, kan det være fristende å be dem ta over hele butikken. Men da kan det bli vanskelig å plassere skylda når elendigheten i norsk skole skal forklares.

Forrige artikkel:Tur til Grøstadbråten?Neste artikkel:Sølv i junior-NM

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Lørdag 13. september 2008 13:16: harald
bra skrevet thorvald:D har du sendt inn blide med meg og grace til avisen eller?
Lørdag 13. september 2008 16:42: Thorvald Lerberg
Hei, Harald. Det har jeg gjort, men er ikke sikker på om det blir brukt. Det har noe å gjøre med navn, lovlighet og slikt. Men du kan jo få et av meg. Hyggelig at du leser Liernett!
Mandag 15. september 2008 18:05: Cultura
Nei, du må nok satse på skrivingen som en annen skolemann og journalist gjorde det, nemlig Aasmund Olavsson Vinje.
I følge han var journalisten - nasjonens lege og statens lærer ;-)
Mandag 6. oktober 2008 22:15: Eivind larsen
Bra detta thorvald. Du står på som lærer enda skjønner jeg. Ja det er for mange kokker veit du. Husker jo det fra tiende i fjor. Var mye greier. Men men, er på vidergående jeg nå da. Åssen går det med deg da? holder til på tranby enda?
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki