Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Sylling og Oddevall skolekorps 70 år

Invitasjonen til jubileumskonserten fikk meg til å minnes fine år som instrumentløs korpsarbeider i Sylling Skolekorps

Hver fredag kveld holdt jeg meg nær telefonen i tilfelle Trond skulle ringe. Trond var sjefen på Ringnes sitt returflaskelager på Billingstad. Vi hadde vært så heldige å få jobbe dugnad der på lørdager når det manglet folk, og det gjorde det ofte.

Jeg var formann i skolekorpset. En av jobbene var å skaffe folk til dugnadsarbeid, en helt nødvendig aktivitet for å holde virksomheten i gang. Etter en kort tid som sekretær hadde jeg blitt formann. En jobb ikke mange traktet etter, men ettersom jeg hadde to døtre i korpset var det vel bare rett og rimelig at jeg gjorde noe for å holde det i gang. ”

- Kan du stille med så mange som mulig på lageret før halv åtte i morgen, var spørsmålet jeg hadde ventet på? Og svaret: - Ja, skal se hva jeg kan få til.

Det tok tid å skaffe fem til femten stykker sånn uten forvarsel, men vi ga aldri avbud og i løpet av en tre-års-periode var vi innover nærmere 50 lørdager. Jeg var oppriktig glad når jeg seint på fredagsnatta kunne legge meg i trygg forvissningen om at dugnadslaget var på plass og dermed jobbing dagen etter.

Korpset viste svært gode takter på begynnelsen av 90 tallet. Ingvar Leivestad, rektor på Musikkskolen var dirigent, rekrutteringa god, og de som begynte, hadde sansen for musikk. Jeg husker godt første gang Leivestad sa han ville sette Sylling på Norgeskartet. I bussen etter en vellykket konsert kom det. Han føyde til at han ville gjøre det ved å melde oss på til NM-spill.

Alt ble nå mer alvorlig, men vi kvalifiserte oss og kunne starte oppkjøringa. Noen hektiske måneder lå foran oss. Store krav ble stilt til instruktører og musikanter. Nå var det ikke bare å slenge innom på øvelsen eller møte fullstendig uforberedt til instruktøren.

Tirsdag var øvelsesdag. Når Leivestad kom, måtte dirigentpulten være på plass, musikantene på stoler i en halvsirkel i hallen på gamleskolen og instrumentet hentet opp fra koffertene. Pausen, som varte et kvarter, verken mer eller mindre, ble brukt til utdeling av korpsinfo, en informasjonsavis bestående av en eller flere sider der hele innholdet var viet korpset, dessuten til febrilsk leiting etter noter i arkivet som lå i et ørlite rom i kjelleren.

NM i 1992-ble avholdt i Sandefjord, og vi dro med visse forhåpninger om å gjøre det litt bedre enn i kvalifiseringa der vi hadde spilt oss inn på sisteplass. Vi vant, riktignok i den såkalte tredjedivisjon, men vi hadde likevel best poengsum av samtlige korps. Det var litt 17. mai da Arne Christoffer svingte bussen opp på skoleplassen dagen etter.

Seieren var en stor inspirasjon for korpset, og aktiviteten ble økt. Korpset hadde skolekonserter, hyggekvelder og opptredener av forskjellige slag omkring i bygda. Skolekonsertene var et godt tiltak. En disiplinert og lydhør elevgruppe bestående av elever fra første til niende fikk god musikk framført av medelever midt i skoletida.

Like før skolen sluttet for sommeren i 92, fikk vi forespørsel om å være vertskap for et israelsk korps, Lod Youth Band, som skulle på tur i Norge i august måned. Vi sa ja på strak arm og startet forberedelsene til å motta cirka 80 musikanter og ledere. Korpset kom, i to busser, enkel bevertning i kjelleren på gammelskolen før alle ble fordelt på familier i bygda. Den kvelden gikk jeg hjem med formannen, Benyamin Schaffer, pluss to musikanter.

På skoleplassen tar han opp et lommekamera og knipser et bilde utover fjorden i nordlig retning. Etter å ha plassert kofferten innenfor døra, ringer han den israelske ambassaden i Oslo, forteller at alt er rolig, og legger til at han er i paradis. Det blir hektiske 8 dager med konserter på formiddag og kveld, en forrykende israelsaften og turer i nærområdet.
Vennskapsbånd blir knyttet, og det oppstår snart et krav om gjenvisitt. Og arbeidet begynner med å se hvilke mulighet som fins for å gjennomføre en reise til et land som vel ikke er førstevalget hvis du skal sende den håpefulle til utlandet for en fjorten dagers tid.

Jeg husker et møte med foreldre og reiseoperatør i paviljongen på ungdomsskolen på nyåret i 1993, en kald og stjerneklar kveld.

Fra en radio på biblioteket hørte jeg at amerikanske fly bombet Irak, og det var frykt for aksjoner mot Israel. Samme kveld bestemte vi å gå videre med forberedelsene, men det kostet. I Norge hadde vi den gang liten tradisjon for å se verdien av en slik from for kultureksport, og det var ingen støtte å få. Derfor ble det mange lotterier og hyppige dugnader av alle slag.

En gang lånte vi kjøkkenet på Skars Sykehjem for å bake over femti kransekaker i full størrelse til helgas kakelotteri. Den gang var det gevinst både på O33 og 066.

En mann stopper bilen og lar den gå på tomgang mens han stikker innom Juvet for å kjøpe litt godt til fredagskaffen. Han kommer ikke lenger enn til kransekakene og loddbøtta. For ti kroner får han fem lodd, to av dem gir gevinst. Med ei kransekake i hver hånd, et bredt smil om munnen og en noe revurdert oppfatning av hva korpsmusikk er, går han tilbake til bilen.

Turen ble en kjempesuksess. Først noen uforglemmelige dager i Lod. Konserter og turer. Jerusalem, Tel Aviv , Dødehavet og avslutningsvis noen dager i en kibbutz ved Genesaretsjøen.

En dag blir jeg med Beyamin Schaffer på jobben. Han er banksjef, men det er lite i lokalet som minner om en norsk bank. Langs veggene står folk, prater og teller penger, og når seddelbunken er tykk nok, blir det stukket ei knappenål gjennom den. Banksjefen selv har et lite kontor med stol og bord. Og det er dit vi går. Han slår ut med armen mot veggen midt i mot. Der henger bildet han tok ved ankomsten til Sylling i storformat.

Høydepunktert var konserten siste kvelden i Lod med nesten tusen stykker i salen, deriblant den norske ambassadøren som ga oss honnør for en fantastisk norgesreklame. Dagen etter skulle han opp til Jerusalem til viktige forhandlinger med israelerne. Ikke visste vi den gang at Oslo-prosessen lå i startgropa.

Men det hadde kostet, og da først og fremst penger. Få uker før vi skulle dra, manglet vi 16 000 kroner. En fredag i begynnelsenav juni satt jeg på skolen utover ettermiddagen og lurte på hvor i all verden jeg skulle få tak i det manglende beløpet.  Jeg ringer Jo Benkow, jøde israelsvenn og selveste Stortingspresidenten. Først Stortinget, så:

- Benkow her. Han hører interessert og oppmerksomt på hva jeg har å si. Samtalen blir lang, mange gode råd, men noen konkrete løfter om penger blir det ikke. Men den virket som et klapp på skuldra, en sterk oppfordring til å stå på og få til det vi hadde satt oss fore. - Det ordner seg nok.

Da jeg henvendte meg til kommunene og spurte om vi kunne få med noen gaver til lokale myndighetene i byen vi skulle besøke, ble det antydet at en penn med kommunevåpenet måtte være bra. Jeg minnet dem om at en skål med kommunevåpenet passet bedre, og etter litt om og men, fikk jeg med både skål, penn og bordflagg. Men ellers viste kulturbyråkratene liten interesse for arbeidet vi drev med. At Ulla Nævestad var fast gjest på konsertene våre, satte vi stor pris på, og jeg tror hun ofte virkelig gledet seg over hva hun hørte.

Rundt korpset bygde vi opp en god organisasjon. I hvert fall på papiret. Men det raknet både her og der, kanskje først og fremst på grunn av jaget etter penger. Instruksjonen kostet, instrumenter måtte fornyes, og lite var tilrettelagt for at Sylling skulle kunne bygge opp et korps som over tid skulle hevde seg i landstoppen.

Det var en godt kjent hemmelighet at mye instruksjon foregikk svart. Dette påvirket til tider nattesøvnen til formannen. Som øverste ansvarlig kunne du ikke være upåvirket av det som foregikk. Derfor kjempet vi hardt for å få lagt instruksjonen inn i Musikkskolen. Det var knapt en uke uten en side korpsstoff i Lierposten.  Avisen ble i perioder kalt musikkposten på folkemunne. Etter hvert spyttet staten så mye i potten at kommunen gikk med på det vi ønsket. Men da var jentene mine så store at de hadde fått tiårsmedaljen for lang og tro tjeneste i korpset og dermed var jeg også ute.

Tiden i korpset vekker gode minner, og de kommer som perler på ei snor når jeg får en relevant påminning, og jeg har altså tillatt meg å gjengi noen her.
Musikk er kultur. Det er mer enn 15 år siden jeg hørte Ulla Nævestad etter en konsert si at kulturen er limet i samfunnet. Siden har vel uttrykket blitt en klisjé. Men ikke desto mindre lærte jeg gjennom mine år i skolekorpset å sanne disse ordene. Hvis kulturen er limet i samfunnet , spiller den en tilsvarende rolle i skolen, Og da særlig hvis den er et resultat av lokale krefters innsats. Derfor blir jeg oppriktig lei meg over å høre hvilken vanskelig situasjon korpsene mange steder har kommet i. Jeg hadde utrolig mye glede av årene i korpset, og jeg lærte mye – ikke minst at det går an.

Gratulerer!

  • 1.jpg
  • 2.jpg
  • 3.jpg
  • 4.jpg
  • 5.jpg
  • 6.jpg
Forrige artikkel:Klar for SparserienNeste artikkel:Flott håndballåpning

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Mandag 6. oktober 2008 00:13: Gammel skolekorpsmusikant
Måtte felle noen tårer da jeg leste dette og så bildene fra ei tid jeg tenker tilbake på med stor glede og også vemod, det var ei tid jeg kommer til å huske resten av livet.

Takk Thorvald for at du delte mimringen din, og takk for åra med deg som formann - uten ditt enorme engasjement hadde vel ikke korpset nådd dit det gjorde, både prestasjonsmessig og geografisk.
Mandag 6. oktober 2008 08:11: Liung
I tillegg til en rørende historie gir Thorvalds beretning en betimelig påminnelse om dugnadsånd i Lier i en ikke altfor fjern fortid.

Kanskje tiden snart er inne til noen slike grep som Røde Kors ga grønt lys for på landsmøtet i helgen.
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki