Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Hva er så spesielt med Lier?

- Hva sier man når man er langt hjemmefra og skal forklare hvordan det egentlig er i bygda som er så, ja, hva er det egentlig den der? spør ukens petitskribent Knut A. Andersen og forteller at spørsmålet meldte seg med full tyngde, da han i fjor skulle si noen få ord på 125 årsjubileet til kirken i Leer, Michigan ---

Knut A. Andersen er ny petitskribent på Liernett.

Han ledet Lier Historielag fra 2002 til 2007.  Andersens foto- og filmproduksjon omfatter mange innslag fra Lier, helt fra han i 1973 dokumenterte de siste ukene med togtrafikk på Drammensbanens opprinnelige store sving gjennom Lierdalen. I sommer og høst var hans film ”Du fikk ikke pizza på Saga kafé” en populær del av mangfoldsutstillingen på Lier Bygdetun.

Andersen vil skrive månedlige petiter på Liernett i tiden fremover. I ukas petit reflekterer han over å skulle fortelle om Lier til folk som bor langt herfra. I 2009 snur han søkelyset og forteller Liernetts lesere om sitt forhold til tolv fjerne og nære byer og steder.

Her er ukens petit:

Flere titalls husmenn og andre liunger dro på 1870-tallet med koner og barn fra Lier til byen Alpena, som ligger i nord-øst på den sørlige Michigan-halvøya. Der livnærte de seg som tømmerhoggere og bygningsarbeidere inntil en storbrann raserte byen.

De trauste og troende liungene gjorde det klart at hvis byen ble gjenreist med barer og bordeller, ville de dra sin vei. Få eller ingen hørte på dem, og i den gjenoppbygde byen ble livet vel så lystig som før. Da dro liungene.

De fant et ubebodd sted førti kilometer mot vest, delte jorden mellom seg og kalte stedet for Leer. Snart fikk de skole, postkontor og kirke, og midt i august i fjor skulle kirkens 125 års jubileum feires tre hele dager til ende.

Av den store forsamlingen som samlet seg til salmesang og grillmat en varm augustkveld, var det bare en håndfull som visste noe om det Lier deres forfedre kom fra.

Kirkekoret varmet opp mens jeg sto klar med hilsen fra Ulla Nævestad og kommunens epleblomst i bordflaggversjon i hånden. På plenen under de store trærne ved kirken satt det fullt av folk som ville spise hamburgere og høre om Lier.

 - Lier har flere enn 22.000 innbyggere, tenkte jeg, men sa det ikke, for norske folketall blir småtterier på de kanter.

 - Lier er en vakker bygd som …  Ikke det heller. Alle hjemsteder er vakre. Så jeg forsøkte igjen.

 - I Lier dyrkes det frukt, korn, poteter, grønnsaker … Stopp litt! Det slo meg at tilhørerne dyrket det samme og enda litt til.

 - Liungene er noen artige skruer, for hør bare. Mellom Lierbyen til Frogner kirke la de fartshumper for å få ned farten og unngå trafikkulykker, men liungene kjører midt i veien for å slippe å sette ned farten … Dropp den også. Man røper ikke sambygdingers svakheter.

 - Hvilket språk snakker dere, ville noen vite. Engelsk eller tysk?

- Nei, norsk.

- Is that right? Har fire millioner mennesker sitt eget språk. Ha-ha-ha!  Da har dere ikke mange å snakke med.

- Kjære amerikanske venner! Når sant skal sies er det mest spesielle ved Lier den muligheten vi har til å bevege oss fritt omkring i nærliggende naturskjønne områder som er langt større enn de bebygde delene av bygda vår. Vi har fri ferdsel i all skog og utmark, og fra utsiktspunkter på de høye åsene kan vi nyte synet av den vakre Lierdalen som strekker seg fra skinnende sjø til glitrende fjord og som er fylt med vakre hus og gårder og med mennesker som har alle forutsetninger for å være lykkelige, men som likevel noen ganger glemmer hvor heldige de har vært med stedet skaperen plasserte dem.

Forrige artikkel:LierstrandaNeste artikkel:Den elektroniske historieboka

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki