Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

En slags julefortelling (1/4)

Svein Trogstad har sendt oss denne julefortellingen, hvor vi møter gutten, Dollar Ola og Trigger, den hvite bikkja. Historien kommer i fire deler, en hver dag frem til jul.

Tre dager til julaften

Det var tre dager før julaften og kulda hadde vedvart i flere dager.
Innover på en skogsbilsvei, sent denne søndagen gikk en ung gutt med nevene dypt begravd i bukselommene.
De snødekte grantrærne sto tett langs veien og dannet hvite spøkelser med kapper og hette.
Det knirket under lærsålene på de tykke beksømstøvlene og pusten laget is på skjerfet over munnen.
Gutten hadde gått her mange ganger før og visste hvor han skulle.
I en lysning i skogen, hvor det om sommeren blinket i et lite tjern, tok han av veien, og vaset i snøen fram til et grantre.
I toppen av grantreet var det bundet en hyssingbit.
Han hadde funnet dette treet sent på høsten og merket det for å hugge det og ta det med hjem til jul.
Gutten så for seg treet pyntet med glasskuler og glanspapirkurver som han hadde laget på skolen, lys som de tente julaften og den glinsende og blanke stjernen i toppen av treet.
Han tok ei øks opp av sekken, sparket vekk snøen langs stammen og hogg av treet helt nede ved rota.

Treet dro han så etter seg bort til ei bøyd furu som sto ved det islagte tjernet.
Han børstet av snøen og kikket beundrende på treet.
”Dette er det peneste treet jeg noen gang har sett,” tenkte han ved seg selv.
I tussmørket hadde stjernene kommet frem på den klare himmelen.
Gutten satte seg på en krakk, han hadde spikret sammen om sommeren under den bøyde furua..
Hvor var Betlehemsstjerna?
Gutten hadde fulgt ekstra godt med, da de hadde hatt om juleevangeliet på skolen.
Han hadde jo hørt juleevangeliet hvert år, men han ble like fascinert hver gang.
Var det ikke den store stjerna, rett over han?
Uvilkårlig tok han opp armen, og pekte mot den store stjerna.
Han snørte opp sekken og tok fram en blekkboks og en liten blå termos.
Oppe i blekkboksen hadde han to brødstykker, et med brun ost og et med kokt potet med pepper på.
I den blå termosen hadde han varm kaffe blandet med melk.
Han la hodet bakover mot furustammen mens han kikket opp mot stjernehimmelen.
Lyste de ikke ekstra kraftig i kveld?

Det var deilig at han ikke skulle på skolen i morgen.
Da slapp han å bli kalt for tulling og at guttegjengen puttet snø nedover ryggen hans.
Han visste at han ikke var som de andre og at han ikke alltid forsto det som læreren snakket om.
Da han så seg i speilet, og så det vannsirede ansiktet som speilet seg mot han, kunne han briste i gråt.
Han selv husket ikke brannen som drepte hele hans familie, vannsiret ansiktet og gjorde et eller annet med tankene inne i hodet hans
Det ble ropt etter han, ” det var din skyld, det var du som tente på! ”
Uansett hvordan gutten, forsøkte å huske, kunne han ikke erindre, at han var skyld i noe som helst.

Hvorfor noen voksne stadig sa tulling til han, eller kom deg vekk styggen, forsto han heller ikke.
Han hadde da ikke gjort dem noe og dessuten hadde han et navn som alle andre.
Han husket at han ble bortsatt hos fosterforeldre, etter at brannsårene hadde leget seg.
Han husket godt også lærreima som smalt over bakenden, hvis han ikke gjorde som fosterfaren bestemte.
Han var faktisk glad, den dagen da politiet kom hjem og fortalte at fosterfaren hadde blitt drept i ei ulykke.
Fostermor var snill.
Hadde hun bare ikke vært så glad i det blanke på de flaskene, hun kjøpte av en kar som stadig var på døra.
Det hendte når hun hadde sine perioder, at hun lå full på gulvet og veltet seg i oppkast når han kom fra skolen.
Han dro henne da inn på soveværelset, kledde av henne, vasket av spy og la henne til sengs.

Dette fortalte han kun om til Dollar Ola, som han hadde blitt kjent med på sine turer innover i skogen.
Det var han som eide skogen og som hadde sagt at han kunne hogge seg et tre til jul.

Dollar Ola var kommet tilbake fra Amerika, etter å ha vært der i hele sitt voksne liv.
For å nyte alderdommen i gamle landet, som han sa.
Tynn og liten.
Nærmeste puslete var han å se på, med den hvite kransen av hår, rundt den blanke skallen.

De lyse blå øynene som nesten ikke var synlig under de hvite pjuskete øyenbryna, tindret av livslyst og glede.
Han hadde kjøpt seg et lite småbruk med litt skog, ikke langt fra tjernet hvor gutten nå satt og kikket på stjernene.
Det gikk snakk på bygda, om at han hadde gjemt unna, mange amerikanske dollar i vedskjulet.
Mange var de både unger og eldre som hadde brutt opp den døra og rotet etter dollar blant vedkubbene der.
Til slutt hadde Dollar Ola, gitt opp å låse. Han satte på en hengsle og skrev på døra.: Velkommen inn, men utsolgt for dollar i dag.

Original var han, der han gikk i ei møkkete dongeribukse, rutete skjorte og ofte med en bredbremmet, engang hvit, cowboy hatt. Nå om vinteren hadde han på seg en fotsid, foret skinnfrakk og pelslue med hale.
”Ekte beverlue som jeg har laget selv, ” sa han.
Han omtalte småbruket som ransjen sin, og kalte den hvite hunden sin for Trigger etter hesten til cowboy helten Hopalong Cassidy.

Dollar Ola hadde som nærmeste naboer et eldre par.
Mannen her var en barndomsvenn av Dollar Ola og hadde vært lensmann i bygda.
De bodde noen kilometer innover i skogen, forbi det lille tjernet hvor gutten var så mye.
Dit gikk bare den skogsbilveien som gutten gikk på, og som kun kunne kjøres bil på om sommeren. Gamle lensmannen hadde kjøpt seg en gammel militær beltevogn, som han kjørte med til ransjen til Dollar Ola.
Der hadde han bilen sin på vinterstid, stående inne under låve brua.
Inne på gården til gamle lensmann, hadde de noen hester, høner og hundevenninna til Trigger, den hvite hunden til Dollar Ola.
Rett som det var ble Trigger borte fra gården og da den kom logrende glad hjem etter noen timer, visste Dollar Ola godt hvor den hadde hvert.

Hopalong Cassidy hadde gutten aldri hørt om før.
”Aldri hørt om? ” undret Dollar Ola,
Han tenkte ikke på at gutten var 60 år yngre.
Gutten hadde blitt dratt inn på kjøkkenet.
Der dro Dollar Ola ned rullgardina, så det ble nesten mørkt i det vesle kjøkkenet.
Gutten kikket bort på Dollar Ola, og tenkte, kanskje jeg skal spørre om han skal legge seg.
”Skal du legge deg til å sove, Dollar Ola? ”

”Legge meg, tror du er helt rusk gutt,” hadde Dollar Ola sagt.
Dollar Ola. tok fram en gammel filmfremviser og en stor rull med film, som han satte på fremviseren.
Plutselig ble rullgardina full av figurer som beveget seg.
Det var nesten så gutten frøs nedover ryggen. Lyd var det også.
Hele kjøkkenet fyltes av indianerhyl, geværskudd og hestevrinsk.
Dollar Ola var helt med.
Han hadde snudd pinnestolen med ryggen foran og satt og heiet høylytt på helten sin.
Særlig da Trigger, den hvite hesten, med Hopalong Cassidy på ryggen, tok igjen noen indianere på sine spraglete mustanger.
Da red Dollar Ola på stolen slik at gutten måtte ta tak i han, ellers hadde han falt av.

Dollar Ola og gutten gikk bra sammen.
De var mye rundt i skogen og Dollar Ola viste han planter, blomster og ikke minst lærte han om dyrespor og de forskjellige fuglelåtene.
Gutten likte å høre om fortellinger fra Amerika
Da Dollar Ola fortalte om det store skipet han hadde reist med og de store stormene han hadde opplevd, satt gutten med åpen munn og var helt med.
Bølgene hadde hvert større og høyere en den største kirka, og Neptun havguden satt alltid på den høyeste bølgen og ropte så de hørte det langt inn i det innerste i båten.
”Hoi! Hvor det går, jeg har lyst til å senke dere menneskekryp ned til mørkeste, mørke.”
”Slik hørte i hvert fall jeg det,” sa Dollar Ola.
Innimellom tok Neptun også med seg opp fra dypet den tjuearmede blekkspruten, som tok tak i båten og husket den opp og ned, opp og ned.
”Men, sjøsyk og redd, det var jeg aldri,” sa Dollar Ola.

--
Gutten ristet på seg, det var dugelig kaldt og han frøs på bena.
Han spiste det siste brødstykket og drakk opp kaffen med melk i, før han reiste seg fra stubben.
Da var det plutselig noe som rørte seg borte i mellom noen trær.
Noe hvitt kom byksende i full fart og hoppet på han, så de rullet om i snøen.
”Gi deg, Trigger,” sa gutten. Det var hunden til Dollar Ola, som var på vei hjem fra hundekjæresten og lot sin glede gå utover gutten.

Han tok på seg sekken og sammen gikk de tilbake på skogsbilveien og til veikrysset der hvor veien delte seg og veien til Dollar Ola gikk opp til høyre.
Var det ikke noen svarte figurer å se oppe ved vedskjulet til Dollar Ola?
Gutten myste og anstrengte seg for å se i mørket.
Jo, der så han et lys.
Trigger, for av gårde i full fart.
Bjeffingen hørtes som ekko i den stille og mørke vinterkvelden.
Gutten hørte et dunk og noen klynkelyder fra Trigger.
Uten å tenke seg om, løp han oppover mot skjulet, med grantreet slepende etter seg.
Der lå Trigger utstrakt, mens en person bøyde seg over den med et vedkubbe i hånden.
Hånden med ved treet løftet seg for å slå Trigger en gang til.
Gutten kastet seg i mellom og tviholdt, på hånden med vedkubben med begge hender, mens han ropte ” ikke slå Trigger”.

Da så han hvem det var.
Det var en av de store guttene og verste mobberne fra skolen
”Er det deg, tullingen,” sa en stemme bak han.
Gutten vred på hodet og der var det en til.
”Nå har vi deg helt for oss selv.”
De tok tak i gutten å la han på ryggen i snøen. Trigger hadde de helt glemt.
Gutten kjente at redselen ga han blodsmak i munnen.
”Jasså, tullingen,” sa gutten, som var en slags leder.
”Du lufter bikkjer på mørke kvelden.”
”Det er vel det eneste du duger til og om kvelden så er det jo heller ingen som ser hvor stygg du er.”
”Hent en pappkartong inne i skjulet”, sa ledergutten til den andre mobberen.
Deretter tok han kartongen og trædde den over hodet til gutten.
”Nå skal vi tromme,” sa han
Begge mobberne, slo på pappesken, mens de ropte ”tulling, tulling.”

Trigger, bikkja til Dollar Ola, hadde kommer seg på beina, men var ganske så ustø.
Den ravet hjemover med halen mellom beina, uten at mobberne merket at den ble borte.
De var så opptatt med å banke på esken over hodet til gutten, at de heller ikke merket at gutten ble liggende helt stille.

Dollar Ola hadde først ikke hørt bråket nede ved skjulet.
Han hadde vært opptatt med å steke smultringer til jul.
Men da han var ferdig og gikk ut for å sette smultgryta til avkjøling ute i snøen, hørte han levenet nede ved skjulet.
Han for inn og fikk på seg støvler, skinnfrakk, lua med beverhale og tok med seg haglegeværet.
På vei ned trappa igjen, møtte han Trigger med blodig nese og det ene øyet nesten dekket av blod.
Dollar Ola var rasende, da han småløp ned mot skjulet.
Han puttet to haglepatroner inn i geværkammeret og smelte munnstykket igjen.
Der så han to stykker som lå over en annen og slo på en pappeske, mens de ropte ”tullingen, tullingen.”
Dollar Ola brente av et skudd opp i lufta, mens han brølte et eller annet.
De to skikkelsene fikk fart på seg og stupte om hverandre nedover skråningen fra skjulet og ned på veien. Der forsvant de i mørket som to ånder.
Dollar Ola brente av et skudd til, før han bøyde seg over skikkelsen på snøen og tok esken vekk fra ansiktet.

”Neimen, er det deg.” Han fikk ikke noe svar.
Gutten lå der uten lue med gjenlukkede øyne og var kritthvit i ansiktet.
”Hva skal jeg gjøre, ” tenkte dollar Ola.” Jeg må først få deg inn i varmen.”
Inne i uthuset hang det på veggen en stor fiskekjelke, som var bundet opp med et stort hampetau.
Den hadde hengt på veggen, så lenge Dollar Ola hadde hatt gården.
Etter mye strev fikk han løsnet tauet og dratt kjelken ut på snøen.
Han løftet gutten opp på kjelken og dro den etter seg opp til huset.
Det var tungt, så svetten silte, da han endelig kom bort til inngangsdøra og fikk løftet gutten opp trappa og inn på sengebrisken på kjøkkenet.
Her var det varmt og det luktet smult etter bakinga.

Trigger la seg under kjøkkenbordet og klynket, mens den fulgte med da gutten ble kledd av og lagt godt under noen tepper.
Arrene i guttens bleke ansikt, lyste rødere enn noen gang.
Kulda og skrekken hadde satt sine spor.
Han slo opp øynene, men de var store, mørke og tomme.
Det var smerte å lese over hele ansiktet.
Dollar Ola kunne ikke la være å gråte, der han strøk gutten over håret og kinnet.

Trigger kom bort og stakk snuta si opp mellom knærne til dollar Ola.
Den hadde et stort sår, rett over øyet og blodet rant over øyet og dryppet ned fra snuta.
Dollar Ola vasket såret forsiktig og la på et rent håndkle som han surret fast rundt halsen til Trigger.
Den så nesten ut som bestemora til dollar Ola, der den lå med snippen av håndkleet ned over øynene.
Etter hvert sovnet Trigger av varmen i kjøkkenet, og lagde sine egne lyder, der han i sin drømmeverden ble trøstet med store saftige kjøttbein.

Neste del i denne julefortellingen kommer mandag 22. desember

Forrige artikkel:De vanskelige bildeneNeste artikkel:Vemodig vakker

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki