Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Den elektroniske historieboka

Er du oppdatert?

Vi minner igjen om Den elektroniske historieboka. Siste nytt i den er en samling julefortellinger. John Willy Jacobsen har skrevet en: ”Julaften på en bondegård i Lier midt i 1920-årene”.

For letthets skyld legger vi ut adressen til historieboka her, http://www.historieboka.no/Modules/Search.aspx?Query=jul men minner historieinteresserte lesere om jevnlig å sjekke lenkesamlingen der adressen fins permanent.

John Willy Jacobsen er for tida vår betydeligste lokalhistoriker, men vi får stadig spørsmål om hvem han er av ”nye” liunger. Senest her om dagen da vi kom i snakk med en yngre kar om den siste boka Jacobsen har vært redaktør for, ”Lierstranda”. http://www.liernett.no/?artikkel=3561

Vi anbefaler gjerne søk på Liernett der det ligger ute flere artikler med tilknytning til John Willy Jacobsen. Vi legger nå ut et intervju som vi laget til en papirutgave av Liernett for en tid siden og håper folk ved å lese det, vil bli bedre kjent med den produktive lokalhistorikeren.

Møte med John Willy Jacobsen

På bordet står et stettefat mat med sju store og helt like boller. Gjennom panoramavinduet, som vender ut mot en skaukrull i skråningen ned mot Josef Kellers vei, kaster vårsola et skarpt lys inn i stua. I bokhylla står De fire store i Gyldendals nyutgivelse fra 60-åra, Cappelens Norgeshistorie fra 70 - tallet og Knut Hamsuns samlede fra 80- tallet, om jeg ikke husker feil. Jeg smaker på en bolle, nybakt, høy og luftig. Tennene knekker lett den glasserte hinna og fortsetter inn i bollen uten å klemme den flat. Jacobsen ser på meg, og jeg føler at et spørsmål ligger i lufta. Og jeg svarer: - Nydelig, slik skal boller være.


Jacobsens gode oppskrift har bestått lakmustesten. Antall rosiner i hver bolle er sikkert også det samme. Men jeg sjekker ikke. Av erfaring vet jeg at han er å stole på.
- De skriftlige kildene, enten det er brev, aviser, protokoller eller dokumenter er fundamentet for alt jeg skriver, sier Jacobsen. Han fortsetter: - Så hekter jeg det til mennesker som har et spesielt forhold til emnet. Oppstår det tvil, legger jeg alltid mest vekt på det jeg har lest. Folk flest er ofte selektive i bruk av egen hukommelse. Så må bollene kanskje testes på flere, sånn for sikkerhets skyld.

Det har vært stille for Jacobsen en tid. Trofaste lesere har savnet han. Siste store boka var ”Sånn var det den gangen” en popularisert historiebok av Livet i Lier, en avlegger til ”Langs Åsene mot nord”, som igjen hadde rot i ”Øverst i Lier”, et nøkkelverk til forståelsen av Jacobsens forfattervirksomhet. Sannheten er at han har lekket litt hele tiden. Først og fremst gjennom arbeidet i redaksjonskomiteen for årboka til Historielaget, men også som forfatter av bedrifts – og lagshistorier.

Nå er det Haugestad Forsamlingshus fra 1904 kommunen har anmodet han å skrive om. Jo, han har vært i kjeller og på loft der i huset, studert bilder og lett forgjeves etter tegninger. Men på Haugestad sitter det meste i veggene, og i årenes løp er alt flyttet på. Derfor måtte han tidlig i prosessen ut på bygda og snakke med folk. Det ble som å grave i sand. Det este ut, og historien om Haugestad er i ferd med å bli en del historien om Lier fra ca 1904 til 2000.
Dermed tar han opp tråden fra Stefffen Gausmel som skreiv lierhistoria fram til omtrent der Jacobsen fester grepet.
- Jeg er ingen faghistoriker, ikke kan jeg plasseres i båsen for skjønnlitterære forfattere heller. Men jeg er nysgjerrig og lysten til å skrive har alltid vært der. Og for vår egen del legger vi gjerne til: Han har en dyp og ekte interesse for Lierbygda og menneskene der.

Det store hamskiftet innenfor jordbruket i Norge er et kjent begrep i historisk terminologi. Jacobsen vil starte med å skrive om hvordan dette hamskiftet påvirket en jordbrukskommune klemt mellom Oslo og Drammen.
Han vil komme til å møte seg selv i døra flere ganger i de uttallige bruddstykker fra tidsepoken han tidligere i små glimt har satt ord på gjennom presise observasjoner fra vår nære fortid.
Nå vil han spenne en himmel over det hele, samle tråder og fylle huller, skape en sammenheng. – Oppgangstida under verdenskrigen, altså den første, Så gjeldskrisa som slo ut store deler av landsbygda og la viktige føringer for samfunnslivet helt fram til 1945. Tilliten til demokrati, fagforninger og sosialismen hadde hos mange, særlig på bygda, fått en alvorlig knekk. Under krigen ble førerprinsippet innført i kommuneadministrasjonen. Det var fem vanskelige år. Men et stort og velfungerende apparat ble satt i sving til å fordele de knappe ressursene mest mulig rettferdig. Dessuten skulle okkupasjonsmakta ha sitt. – Men på den måten hadde vi et godt utbygd og effektivt byråkrati til å ta seg av gjenoppbygginga etter krigen.
Rasjoneringskontor og forsyningsnemndene fikk nye oppgaver. Nå var det vann og kloakk, kommunikasjoner og jordvern, skoler og boligbygging. Det sosialdemokratiske velferdssamfunnet skulle bygges. Og Arbeiderpartiet hadde faktisk ordføreren i de fleste årene ette krigen. Men ikke alle liunger følte at ”Slagordet by og land hand i hand” ble tilstrekkelig tatt hensyn til. - Jeg stopper ved årtusenkskiftet. Derfra ruller historien videre, helt til en eller annen finner det for godt å ta opp tråden.

Jacobsen tok engelskartium i Holmestrand. Det lå altså an til en filologisk løpebane, men nær kontakt med allslags litteratur kunne føre til så mange slags uartige tanker hos akademikeren med bakgrunn i småborgerskapet i Holmestrand. Det ble Lier Sparebank. Bokstavene ble for en tid byttet ut med tall På den tida var det noe sakralt over institusjonen. Banken var et sted der mammon regjerte, men som nøt nesten like stor tillit og respekt i bygda som Kirken den norske. Jacobsen fant tidlig ut at banken måtte drive mer markedsføring, banken skulle være en serviceinstitusjon. Folk skulle ikke komme til skranken med lua i handa. Nei, i beste folkeopplysningsånd skulle de få en innføring i hvordan banken skulle kunne hjelpe dem til et bedre liv. Penger er ikke noe mål i seg selv Pengene skal være et middel for folk til å realisere drømmer, gi dem hjelp til å få fram det beste i seg. Banksjef Amundsen støttet helhjertet opp om Jacobsens ideer. Etter hvert kom fotograf Johan Brun med på laget. Det lå an til å bli avis. Til det arbeidet trengtes en som kunne skrive så folk forstod det. Jacobsen tok korrespondansekurs i skriving, hele tolv brev, Han glemmer ikke første kommentar han fikk på en liten petit han skrev fra hjemtraktene i Holmestrand. -”For noe møl, hilsen Karl Just. Antakelig en god pedagogiske karakter på det stadiet han var i forfatterkarrieren. Rosende omtale kunne lett ført til prestasjonsangst og skrivesperre. Og hvis litt motgang tok motet fra skriveren, var motiveringen for dårlig.

Bankarrieren tok en ny vending. Det første nummer av ”Siden sist kom 2” ? og ble delt ut til alle husstander i Lier. Denne veien førte ikke innover i banken til sjefstoler og styrerom. I de neste åra brukte Jacobsen mye tid på landeveien. Lier Sparebank opprettet filialer i Lierbyen og Sylling, og Jacobsen betjente begge, to dager i uka på hvert sted. Banken grep mer og mer inn i folks liv og forholdet til den ble for mange et barometer på hvordan tilværelsen artet seg. Særlig i Sylling fikk Jacobsen et nært og godt forhold til lokalbefolkningen. Det var ikke bare penger som var temaet når folk var innom. For mange var det om å gjøre å få plassert historiene sine, og hvordan skulle de få best mulig rente på det de fortalte? Kanskje var det hos mange en fornemmelse av at en tid var i ferd med å forsvinne, og det hastet. Fortellingen måtte ned på papir. Bedre rentefot enn at Jacobsen stod for nedskrivingen, kunne fortellerne knapt få. Anne Kari Røed og ? Moen i Øvre Lier Bondekvinnelag var sentrale i arbeidet. Dessuten Elisabeth Horn. Hun har i alle år vært Jacobsens viktigste informant. Men det var så mange flere.

Det ble lange arbeidsdager i Sylling. Først bankvirksomhet i Ysterigården, så ut på bygda med båndopptaker, blokk og papir. Det ble bok av det. Ett-hundre-og-tjue-tusen kostet det å få gitt ut ”Øverst i Lier”. I dag er du heldig om du finner den på et antikvariat.

Jacobsen er ikke helt liung. Han har ingen lange røtter i jordbrukskulturen. Derfor kan han ha den nødvendige distansen og usentimentale holdningen til stoffet. Mange har prøvd å feste en politisk merkelapp til Jacobsen. Men han er mer opptatt av å ha en livsholdning uavhengig av politiske ideologier. Grønne Lier? - Ja, jo, hvorfor ikke? Han stiller seg gjerne bak den merkevaren.
Han er mer en dressmann og kler dress bedre enn turantrekk. Jacoben liker seg godt ute i naturen, går mye tur, tenker, løser skrivetekniske knuter, men går like gjerne på gangveien som ute blant steiner, røtter og myrhøl. Der kan han virke litt malplassert, med litt stabbende gange, blikket festet i bakken et par meter foran støvletuppene og synet innovervendt.
-Vær så god forsyn deg. Jo, det er boller igjen, men denne gangen er det fra haugen med Jacobsens samlede som ligger borte på spisebordet.
Han tar opp praktboka fra Lillehammer- Ol. Banken var en av hovedsponsorene, og jeg var så heldig å få fotografere og skrive om arbeidet vi gjorde som medlemmer av Birkebeinerlauget.
Kanskje følte han en spesiell glede over akkurat den oppgaven. Det var litt som å gi en ekstra takk til Banken, en institusjon som ga han tillit og temmelig frie tøyler til å drive det kulturarbeidet han hadde mest lyst til å gjøre.

Forrige artikkel:- Nærmere 350 påmeldteNeste artikkel:Vi er som pengesedler

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki