Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

"Ich bin ein Berliner"

I 2009 minner Lierbyen på en måte om det Berlin jeg møtte i 1963, skriver Knut A. Andersen, som fortsetter sin rundtur til byer og steder han, av forskjellige årsaker har et spesielt forhold til.

Mitt etter hvert langvarige forhold til Berlin begynte i juli 1963, noen uker etter og sterkt inspirert av president Kennedys berømte besøk.

Tyskerne, ikke minst i Berlin, hadde til fulle fått oppleve konsekvensene av å gi fra seg de demokratiske rettighetene sine til en diktatorisk ”fører”. Tyskland ble delt mellom seiersmaktene etter krigen, men grensen var ikke altfor tydelig.

Da flere og flere flyktet fra det kommuniststyrte Øst-Tyskland, sperret myndighetene grensen, og i 1961 kom den såkalte Berlinmuren, en effektiv grensesperring som det var forbundet med langvarig fengselsstraff eller i verste fall døden å forsøke å passere.

President John F. Kennedys besøk i Berlin i juni 1963 endret i løpet av et par dager minst én generasjons holdning til byen. Byen fremsto som den ikke-kommunistiske verdens ytterste utpost mot et regime som strakte seg over halve Europa og helt øst til Stillehavet.

Ingen steder var grensen så tydelig som i Berlin. Dét var magneten som trakk en nittenåring fra Lier til å ta den lange togreisen til Berlin tre-fire uker etter president Kennedys besøk.

Jeg får neppe nye venner av å si det, men i dag minner Lierbyen meg litt om det Berlin jeg kom til i 1963. Det var store åpne plasser som åpenbart ikke var planlagt av noen landskapsarkitekt, og her og der sto det gamle hus mens nye og moderne bygninger utgjorde en grell kontrast. Det var mye som manglet, og mye som burde vekk.

Min første tur ga mange inntrykk og ble fulgt av flere besøk, noe som i neste omgang resulterte i et lysbildekåseri om den delte byen. Dette var i fjernsynets spede barndom i Norge, og farge-TV lå et godt stykke inn i fremtiden. Mange foreninger fikk derfor besøk av den unge mannen med lysbilder og ferske rapporter fra et av verdens mest sentrale steder. Berlin ble på en måte min by.

Det hele var så enkelt: Det enkle politiske bildet. De to systemene. Muren med den rette og den gale siden. Det enkle valget mellom rett og galt. Men man er ikke i verdens sentrum fordi man står med et ben i øst og et i vest.

Jeg besøkte Berlin jevnlig de følgende årene, og det gikk sjelden mer enn et år mellom besøkene. Ofte mindre. Brandt, Ulbricht, Honnecker og andre kom og gikk på hver sin side av muren, og til slutt gikk muren i oppløsning sammen med de fleste europeiske kommunistdiktaturene. Da benyttet jeg anledningen til å gjenoppfriske minnene fra første togtur til Berlin 30 år tidligere, og tok med videokamera på en lett vemodig ”avskjedstur” til en by som på mange måter hadde formet mitt forhold til utenrikspolitikk og ideologier.

Året etter ville imidlertid tilfeldighetene at kontakten med Berlin ble gjenopptatt, og av alle steder om bord på Hurtigruten. Der traff jeg en tysker som slett var ikke typisk for flertallet av tyskere på besøk i Nord-Norge.

Han hadde vokst opp i fattigdom, var blitt kommunist og hadde derfor havnet i konsentrasjonsleir allerede i Hitlerstyrets første år. Der ble han sittende fra 1933 til annen verdenskrig var over, hvoretter han havnet i DDR. Fem år etter murens fall tok han sin første store utenlandsreise vestover, eller rettere sagt nordover. Det førte til at vi møttes på MS Nordlys.

Møtet med denne tyskeren, som viste seg å bo i Berlin, ble etter hvert et møte med en hel familie, og ikke minst de to sønnene. Den ene forfatter, den andre dokumentarfilmskaper. Begge med avviklingen av DDR som hovedinteresse og med stor produksjon av bøker og TV-programmer om temaet. Det ga minst en ny innfallsvinkel til denne for meg så kjente og likevel så fremmede byen. Jo mer man lærer om noe, dess mer oppdager man at man burde ha lært.

Den gamle kommunisten i Berlin fyller 96 år i februar. Han har skrevet og utgitt sin selvbiografi med gripende skildringer av hva han har gjennomlevd. Han har opplevd første verdenskrig, kjempet mot nazismen, sittet 12 år i konsentrasjonsleir, for deretter å tilbringe førti år i den kommunistiske DDR-staten. Det har gitt en ufattelig mengde inntrykk og erfaringer.

- Hva blir igjen til slutt, spør han aller sist i selvbiografien. Svaret hans er enkelt: Hoffnung. Håp.


En isbjørn i en av Berlins to zoologiske hager

Forrige artikkel:En seier så langtNeste artikkel:Mot ei flott skihelg

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Mandag 9. februar 2009 08:12: Skeptisk
Lierbyen ligner på Berlin etter krigen. Litt drøyt, kanskje?
Tirsdag 10. februar 2009 11:42: Liung 1
Avkappa prydtrær midt i sentrum bekrefter inntrykket av tidligere krigssone.
Torsdag 12. februar 2009 13:04: J.B.
Interessan. Er det aapent for andre skrive om sine opplevelse.
Torsdag 12. februar 2009 19:47: Redaksjonen, TA
Til J.B.: Ja, selvfølgelig.
NB. Knut A. Andersen er en av våre petitskribenter. Han skriver hver 4. uke på Liernett.
Petitskribentene velger sine temaer fritt. Kommentarer til petiter
(og andre typer artikler) bør være korte og helst under fullt navn.

Ønsker du å skrive mer omfattende om dine opplevelser ( fre opphold i Berlin eller fra f. eks andre byer/steder) ber jeg deg skrive en epost under fullt navn til vår redaksjon --
Fredag 13. februar 2009 09:45: Harald Bråthen
"Håp" skriver Knut Andersen i sitt portrett av Berlin og møtet med mannen fra konsentrasjonsleiren - og DDR - som nesten ble en fortsettelse av konsentrasjonsleiren. På besøk i Berlin sist høst var museet som viste det okkuperte Berlin, et høydepunkt. Det bør Berlin-besøkere ta med seg. Og et besøk hos isbjørnene i Zoo, der "Knut" var en attraksjon. Oppkalt etter Lier-Andersen, montro?
Mandag 16. februar 2009 07:27: Knut A. Andersen
Nei, isbjørnen Knut er ikke oppkalt etter meg. :-) Isbjørnbildet i artikkelen er for øvrig tatt i Berlin Zoo mens "Knut-feberen" raste i Berlin, men viser en annen isbjørn. Dens yngre og vesentlig mer berømte artsfrende tilbrakte tiden i et basseng og var tilsynelatende lei av overivrige fotografer.

DDR-museene i Berlin er vel verdt et besøk. Ved Checkpoint Charlie er det et museum som har muren og delingen av Berlin som tema. Et annet museum, like ved domkirken, viser dagliglivet i DDR i de over førti årene byen og landet var delt.
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki