Karsten Alnæs på Tranby

Fredag var det igjen forfatterbesøk i biblioteket på Tranby skole.

Ingen vet sikert hvor mange forfattere som har vært innom Tranby skole de siste 15- 20 årene. Skryteveggen med forfatterportretter på biblioteket er neppe komplett. Dessuten har mange forfattere vært på besøk to ganger.

Fredag var Karsen Alnæs på gjenvisitt. Det er mer enn ti år siden han var på Tranby, og antakelig har han på den tida skrevet flere bøker enn antall år som har gått siden sist. I alt har han skrevet rundt tredve stykker.

Det er ikke godt å si om det er lærerne eller elevene som har mest glede av forfatterbesøkene. Eleven opplever i hvert fall noen gode fredagstimer. Gjesten tar seg av det meste uten stadig å aktivisere publikum.

Særlig norsklærerne er frampå på når forfatterne kommer. De føler vel et visst fellesskap med skribentene.

Skulle det oppstå en diskusjon i klassen om noe i en litterær tekst, må det være flott for læreren å gi en forklaring som bunner i noe forfatteren selv har sa i lunsjpausen på lærerværelset den gang han var på besøk.

Karsten Alnæs er en likandes kar, og praten gikk livlig ved lunsjen og ved signingsbordet. Der hadde lærerne etter arbeidstid samlet Alnæsbøker, nye og gamle, for å få en vennlig hilsen i dem fra en av våre mest folkekjære nålevende forfattere.

Også dett besøket ble gjennomført i tradisjonell former, med musikk og opplesning fra skolens elever.
Tradisjonen tro er det også denne gangen Kjersti Sofie Løvåsdahl som i løpet av noen hektiske minutter fikk møte forfatteren til et intervju.

Historiefortelleren

Alnæs kan se tilbake på et langt og rikt forfatterskap. Fredag 13. februar var han på besøk på Tranby skole for å fortelle tiende trinn om bøkene sine, forfatterskapet sitt, og livet og erfaringer. Om hvordan han alltid har skrevet og om han noen gang kommer til å slutte.
«Det vet jeg ikke, men det kan godt hende. Jeg har vært inne på tanken. Det er litt deilig å være fri fra offentligheten. Du er et offentlig menneske så lenge du skriver og jeg syns det er mer og mer ubehagelig å gi ut bøker egentlig.» Han forteller videre:
«Jeg gruer meg mer og meg og hvis jeg får litt dytt av og skraping av anmelderne så tar jeg meg nær av det.»
«Får du mye negativ kritikk og omtale?»
“Nei, ikke ofte, men det hender jo.» Han fortsetter:
«Det hender jo at folk syns jeg har vært for mye romanforfatter og for lite historiker og at jeg ofte dramatiserer for mye, men det er noe jeg må tåle. Og kritikk er ikke usunt, det skjerper du deg på også, så bortsett fra littegrann usakelig kritikk så er jeg egentlig fornøyd med at jeg har møtt motstand. Ellers hadde det jo blitt mer kjedelig og grått, det hele.”

I 1947 flyttet Alnæs som 9-åring fra Hønefoss og til Oslo der han hevder han til dels ble formet av arbeiderbevegelsen. Fra disse årene har han mange minner han gjerne bruker i bøkene sine. Historieinteressen har fulgt ham gjennom hele livet, forteller han, og det var på folkeskolen det begynte.
«Jeg fikk historieinteressen på folkeskolen, men så hadde jeg et par fantastiske historielærere på gymnaset, og det var i grunn de som tente den historieinteressen såpass mye at den har levd siden.» Han forteller at han var med å skrive og utgi skoleaviser, både lokalt og en for hele Oslo.

«Jeg var veldig glad i å skrive stil og små artikler, jeg har alltid vært glad i å skrive.» Og det var fra denne tiden han hentet mye av inspirasjonen til «Kjempesmell og blå dager» (1981), en oppvekstroman som handler om idrettshåpet Gunder, som løper raskest av alle. Alnæs legger ikke skjul på at denne boka er svært selvbiografisk. Det samme gjelder for debutboka «Veps», ei novellesamling fra 1975.
«Ja, det går igjen i flere av novellene fra «Veps». Der bruker jeg flere ting som jeg har opplevd, blant annet som telegrafbud i Oslo. Jeg jobbet i feriene som telegrafbud, syklet rundt med telegrammer på Østkanten og Vestkanten og opplevde ganske mye. Og ofte i de første ukene da familien var på Møre var jeg igjen i Oslo og jobbet. Det bruker jeg som grunnlag for veldig mange av novellene mine.»
«Veps» er også basert på en del erfaringer og hendelser fra oppveksttida i Hønefoss og Oslos arbeidermiljø.

«Utganspunktet var at min kone fikk meg til å prøve å skrive om noen av de små filmsnuttene jeg hadde laget sammen med en som heter Karlsberg, til noveller. Og så kom resten av seg sjøl. Det var sånn det begynte. Så utgangspunktet var journalistikk og film.” Før den skjønnlitterære debuten hadde nemlig Alnæs stort sett skrevet fagbøker om journalistikk. Men det skjønnlitterære må ha gitt mersmak, for siden «Veps» i 1975 har det blitt rundt 30 romaner – og i de fleste av dem spiller historie en stor rolle.

En annen svært selvbiografisk fortelling av Alnæs, er utgitt i barneboka «Det grøne landet». I novella «Da krigen kom» beskriver Alnæs' en liten gutts følelser under invasjonen av Norge. Fortellingen handler om hvordan Kristiansund blir angrepet i 1940. Gutten ser flyene komme innover Norge, og tenker at de ser ut som store, svarte fugler. Alnæs forteller at han i grunnen ikke husker så mye fra hendelsen selv, i og med at han bare var 2 år gammel da det skjedde, altså i 1940. Men mye av det er basert på virkelige hendelser. For eksempel den kreative onkel Finn som slokket ild på taket på en bygning er basert på Alnæs' egen onkel Knut som en gang gjorde det samme.
«Jeg kan huske å ha dratt tilbake dit og sett ruinene. Det var som Gaza, det var helt flatt!» fortalte han til elevene. Han forteller mer om det selvbiografiske i litteraturen sin.
«Senere så har jeg jo for eksempel i «Kjempesmell og blå dager», en oppvekstbok fra Kampen, bruker jeg minner fra barndommen. «Det grøne landet», der bruker jeg minner og likeledes i «Bortenfor alle farger». Det er sikkert flere bøker jeg ikke kommer på i farten der har jeg lagt til grunn erfaringer fra min ungdom. Men ikke så mye fra mitt voksne liv vil jeg si. Det har jeg tatt vare på som en privat eiendom,» forteller han og smiler.

Det største og mest kjente verket er likevel «Historien om Norge», et verk på 5 bind og flere tusen sider. Verket, som ble skrevet på oppdrag, tok ham 7 år å skrive og han forteller at han skrev om mange ganger under prosessen. I tilegg ble en svensk TV-produsent interessert etter å ha sett Alnæs i et intervju på TV og ønsket å lage en TV-serien av bøkene. Det førte til at det ble laget 16 episoder basert på «Historien om Norge». Og i et TV-team på bare tre stykker dro Alnæs ut for å lage TV av bøkene sine.

«Det var veldig problematisk fordi fjernsyn er et veldig overflatisk medium så jeg måtte bruke lang tid på å venne meg til at det jeg presenterte der bare var et lite riss i overflaten i forhold til det å skrive en bok. Men på den andre siden var det spennende, og det som var mest spennende med fjernsynsmediet var at det hadde en evne til å vekke interesse for historien, som bøkene ikke hadde. Så jeg fikk altså så mange flere henvendelser etter fjernsynet enn etter at boka ble solgt i bokhandleren. Så det var det mest spennende.» Men han er uten tvil helt sikker på hva han ville ha svart dersom han ble spurt om å gjøre noe lignende igjen.
«Nei, jeg ville ikke det. Det var for slitsomt, det var helt utmattende. Jeg var helt nede. Som jeg sa så hadde jeg jo egentlig skrevet åtte helt nye fjernsynsprogrammer, de var helt ferdige, men etter 16 kjente jeg at helsa ikke ville bære, så jeg sa tvert nei og det angrer jeg ikke på.» Men reaksjonene på suksessen var ikke bare positive. Dagen etter første sending kunne avisene melde om at nesten 900 000 mennesker hadde fulgte med på første episode. Det førte til en del kritikk som dreie seg om såkalt «mangelfull kildehenvisning» og det skapte en debatt blant historikere i Norge.

«Det syns jeg var veldig vondt og tungt å bære. Og delvis så syns jeg den var veldig urettferdig og veldig ensidig og for å si det rett ut så var det rett og slett et resultat av at bøkene mine var en sånn suksess som de var. Så det var lett for enkelte å slutte seg til å hakke på en. Det kom jo midt under fjersynsprogrammene. Og den dagen det stod i avisen at jeg hadde hatt 900 000 tilhørere så brakte det løs og jeg ser det litt i sammenheng med det. Jeg har kommet over det nå, og det gikk jo bra til slutt.» Men mange ga Alnæs' medhold og sa at i jantelovlandet Norge dreide denne kritikken seg mest om misunnelse og smålighet blant historikere.
«Det har jeg fått bekreftelse fra kolleger av. Blant annet en professor som skrev til meg for 14 dager siden som sa det rett ut i brevet til meg at dette var et resultat av smålighet blant profesjonelle historikere som skriver og skriver og ikke får den oppmerksomheten som de lengter etter. Og det skjønner jeg veldig godt.» Han fortsetter, selvironisk:
«Det er litt sårt å bli satt i skyggen av en amatør som jeg tross alt er i forhold til de som jobber på universitetet med forskning.»

Etter «Historien om Norge» kom «Historien om Europa», et like stort og omfattende verk som i likhet med forgjengeren høstet gode kritikker også i utlandet. Han forteller at han gjorde et grundig forarbeid som blant annet bestod i å gjøre intervjuer og reiser.
«Historien om Europa» er jo litt annerledes for det er jo klart at når en får en sånn skyllebøtte som jeg fikk jobber man jo mer ad notam. Så jeg var mer påpasselig med dette med kilder og et større noteapparat rundt meg men jeg har jobbet veldig mye med intervjuer, ja. Og jeg reiste rundt og besøke biblioteker og arkiver.»
«Historien om Europa» strekker seg fra middelalderen og til slutten av 2. verdenskrig.
«Middelalderen har jeg syntes har vært veldig spennende å jobbe med, fordi at da var forestillingene så annerledes enn det de er I dag. folk var veldig forskjellige, de levde kort og de var hjemsøkt av mange sykdommer og de hadde et helt annet forhold til religion det vi har i dag. Det var en så fremmedartet tid så jeg syns det var veldig fascinerende.”
«Tror du at du kommer til å skrive et lignende, stort verk som «Historien om Norge» eller «Historien om Europa» igjen?»
«Nei,» sier han og ler.

«Jeg kommer nok til å skrive en roman som kommer ut om et par år som er ganske tykk, men den forrige som kom ut var jo ganske tynn og den som kommer ut nå til høsten er jo ganske tynn og jeg vil nok samle meg om små romaner, tror jeg. Jeg skal jo leve litt, og nå er jeg jo pensjonist, så jeg behøver jo ikke å henge i stroppen sånn heller.» Selv kunne han tenkt seg å vært til stede på Eidsvoll i 1814.
“Jeg skulle veldig gjerne levd i tiden omkring 1814. Skulle gjerne levd akkurat i det momanget der Norge bevegde seg fra å være en del av enevdelig Danmark-Norge til å bli en egen stat I tiden 1813 -1815, akkurat de tre årene. Der skulle jeg gjerne vært flue på veggen. 1814 blir jo kalt mirakelåret fordi de som levde den gangen, særlig i Kristiania, de trodde ikke sine egne øyne over alt det de så og alt det de opplevde fordi alt skiftet så fort. Det kunne jeg gjerne tenke meg.” Dette har han skrevet om i barneboka «Even 1814», en av flere barnebøker han har skrevet opp gjennom forfatterkskapet. Han syns ikke det er så stor forskjell på å skrive for såpass forskjellige målgrupper.
«Du må være litt enklere i språket, men ellers så stilles det akkurat de samme kravene til dramatikk og til presisjon og til levendligggjøring av episoder og hendelser så det er ikke så stor forskjell. Så hvis du spør om jeg likte det, så likte jeg det veldig godt.»

Alnæs har i to omganger vært formann i forfatterforeningen. På denne måten har han kommet innpå mange forfattere, og han sier selv at yrket er veldig nerveslitende for mange.
«Det er mange av oss som sliter med alkohol og familieproblemer og har det egentlig ikke så veldig bra. Jeg har vært veldig heldig for jeg har hatt et veldig stabilt familieforhold. Men jeg kjenner jo at hver gang jeg utgir en bok så tar det på nervene så jeg vil ikke anbefale det. Jeg har en svigerønn som er en ung forfatter og han er jeg veldig glad i, men jeg er ikke så glad i at han er forfatter.” Han forteller også at dette gjør at han i blant har tenkt på å pensjonere seg fra skrivingen, fordi det ikke alltid er like lett å være en offentlig person.

Hele livet har Alnæs løpt. Men de siste årene har han latt være, rett og slett på grunn av alderen. Men likevel oppsummerer han det hele i denne sammenligningen:
«Å skrive er som å løpe. Eller nei, kanskje som å danse. Du må kunne trinnene, men du må ikke binde deg. Du må slippe alt og la underbevisstheten styre deg. Å skrive er som å løpe.»

Skrevet av Kjersti Sofie Løvåsdal Halvorsen