Nykjua 64 år etter

Verdig markering ved bautaen på søndag

Nykjuavær. Rundt null nede i bygda, noe kaldere i høyden. Ikke akkurat glitrende sol i år, men derimot tett snøvær. Det silte ned fra morgenen av til lenge etter at arrangementet i regi av Reserveoffiserene, avdeling Drammen og DOT var slutt.

Det gjelder å ha is i magen. Ikke bruke mye tid på smøring og skipreparering på parkeringsplassen i ”Kanada”. La det være bakglatt de første kilometerne. Så slipper du kladdeføre i høyden der termometeret viser litt under 0 i snøen. I år var det slik at mange som går opp på noe over timen og brukte det som et utgangspunkt for avgangtid, ikke rakk fram i tide.

Det er liksom snøen har gitt seg sånn tidlig på våren, livløs og umedgjørlig og til liten glede for en skiløper. Men jeg hadde satt av ca tre timer på litt over ei mil. Det måtte holde. ,

Det mangla bare to dager på at det var 64 år siden tragedien på Nykjua. To menn drept, tortur og ildspåsettelse. Gunnar Mølsted reddet seg ved å stupe gjennom hyttevinduet og ned i isskavlene på tjernet. Deretter hastet han av sted langs veien jeg nå går ned til bygda. I dag kommer ikke Gunnar, var ikke helt i form, men han har sendt hilsen, og til neste år blir det en ny sjanse.

Snart er de borte, alle førsthåndsvitnene til krigen, historiene vil komme fra folk som ikke var med. Vil begivenhetene bare bli kulisser for historiefortellere som trenger en grobunn for egen fantasi?
På fredag spurte jeg elevene på skolen om noen visst hva som hadde skjedd på Nykjua. Ingen kjente til tragedien i nærmiljøet. Til høsten reiser mange av dem til Auschwizh. Er Auscwitzh blitt en slik kulisse, en brynestein for godt og vondt, uskyld og skyld, svik og trofasthet? Er det egentlig nødvendig å reise så langt? Jeg er langt til skogs, sikten er dårlig og tankene løper fritt.

- Kram, tenker jeg. Snøen er fortsatt kram. Det fins knapt et mer lydmalende ord på norsk.

På hyttetaket er det halvannen meter snø. Det ryker av pipa og utenfor står et tjuetalls skipar stukket ned i snøen. Inne brenner det på peisovnen. Søren W. Thorne fra Turisforningen skjenker kaffe fra ”Den store kjelen”. Det snør mer nå. Reserveoffiserene er på plass, og litt før halv to beveger vi oss ned til bautaen. Ordfører Elly Thoresen i Nedre Eiker knepper på seg ordførerkjedet og Bjørn Codling fra reserveoffiserene holder kransen hun skal legge ned etter talen. Ordføreren gir et raskt resymé av hva som skjedde den 10. mars for 64 år siden, gir så honnør til Heimevernet og er takknemlig for at beredskapen er bedre i dag enn i 1940, nøkternt og greit.

Oddveig Pedersen, niesen til Kjell Pedersen som ble drept sammen med Bjarne Wilhelm Nilsen, legger ned blomster. Datteren, Odny, slutter seg til dem nærmest bautaen før ”Gud signe vårt dyre fedreland”. Bare ca 50 stykker hadde kommet i år, en tredjedel av hva som er vanlig. - Været, sa mange. Kanskje ikke helt Nykjuavær likevel?

Arrangementet på Nuykjua har funnet sin form, verdig , enkelt og stilig. Vi kommer til neste år også, uansett vær.

Les mer om tidligere  Nykjuaarrangement her: http://www.liernett.no/?artikkel=3807
Dessuten viser vi til Finnemarkboka som kom i 1982. I kapittelet ”Finnemarka under okkupasjonen 1940 1945”, skrevet av Audun Knappen, fins en god beskrivelse av det som skjedde på Nykjua. Boka er vanskelig å få tak i, så ta godt vare på det eksemplaret du eventuelt måtte ha.