Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Karrierevorta

Ukens petit av Ingvild Prytz Lerberg

Her om dagen var jeg hos legen.

Jeg har i løpet av de siste månedene opparbeidet meg et rimelig godt forhold til min nye fastlege dr Nick, en danske fra Iran. Han er en meget liten og svartmusket mann i jesussandaler med store grønne palmer og persiske tepper på kontoret sitt. Det har jeg aldri sett på et legekontor før. Faktisk har jeg aldri sett tepper hos noen lege jeg har vært hos, ikke at det er så mange, men likevel.

Altså befant jeg meg atter en gang på dr Nicks orientalpregede kontor, denne gangen med en vorte som skulle fryses bort. Det var strengt tatt verken akutt eller nødvendig å fjerne den, jeg har hatt den lenge og den plager meg ikke. Men timen var gratis mot at jeg i ti minutter snakket med en legestudent som skulle trene på kommunikasjon med pasienter. Samtalen skulle bli filmet og senere diskutert. Greit nok.

Legestudenten var en høy og kvisete fyr med korte bukser og et hva jeg vil kalle nerdete utseende. Han begynte med å spørre meg ut om hvor jeg var fra, hvor jeg bodde og om jeg likte meg i Trondheim. Jeg svarte ja og ha og prøvde så godt jeg kunne å gjøre dette til en "god samtale". Han stotret og virket nervøs og famlende, men likevel noenlunde sympatisk. Helt til han spurte hva jeg studerte.

Lærer? utbrøt han og lo høyt. Lærer?? Vil du bli lærer? Det var noe i nærheten av det rareste han hadde hørt. Hvem vil bli lærer lizzom? Joda, det er faktisk veldig gøy, sa jeg. Jaha ja, det var vel ikke akkurat førstevalget, var det? sa nerden i legefrakk. Jeg mener, om du kunne studere hva som helst ville du kanskje ikke velge lærer, hæ?

Fra å være en sympatisk og nervøs fyr jeg syntes litt synd på, gikk han til å bli en hva jeg mener er en meget god representant for flertallet av medisinstudenter, som jeg forresten synes enda mer synd på. Det er noe ved dem, noe blærete og arrogant. I sin egen lille iq-verden kan det lett virke som om de oppriktig tror at alle andre, bare de hadde hatt gode nok karakterer til det, også ville studert medisin. Jeg har for øvrig samme teori om journalisstudenter, bare så det er sagt. Nå har det seg sånn at jeg en gang i tida VILLE studere journalistikk, men snittet var dessverre, eller heldigvis, for høyt. Bitter? Øh, neida.

Men tilbake til legetimen. Det oppsto en pinlig lang stillhet etter nerdens utbrudd, han innså muligens at han hadde avslørt litt for mange av sine kvalmende og mildt sagt lite ydmyke holdninger til andre yrker. Jeg satt der og lurte på om jeg skulle svare et eller annet spydig til den lille snila foran meg, det pleier for meg vanligvis verken å ta tid eller være noe å lure på, da han plutselig kremtet og spurte meg hvorfor jeg egentlig var der. Jo, du skjønner, jeg har en vorte på pekefingeren sa jeg og rakte den mot ham.

Og mens han satt der og gransket vorta mi fra alle mulige vinkler med mysende blikk, som om en vorte var det mest interessante på denne jord, kunne jeg ikke la være å tenke at det yrket jeg har valgt - det kan da umulig være verre enn alle de vorter han kommer til å ha nærkontakt med i løpet av karrieren sin. Noen må jo ta drittjobbene, og helt sikkert er det at det ikke blir meg! Og hvor høyt snitt trenger man egentlig for å kommunisere med en vorte? Jeg bare spør.
Forrige artikkel:- En kjempefin vinterNeste artikkel:Barneleik på Oddevall

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Onsdag 29. mars 2006 11:51: Duksen
Så eplet faller altså ikke langt fra stammen. Velskrevet!
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki