Til bautaen i Maidalen

Bill Young tilbake på stedet der onkelen, Sergeant Pilot Jack Clifford Carpenter, døde 9. april 1940.

Så er oppdraget i Sylling snart ferdig. Bill Young og teamet hans har fått det de trenger i bygda. Det har vært tre hektiske dager med filming og "research work" i nabolaget. Mange timers film på minnekortet skal kokes ned til en 90 minutters dokumentar. Mye var alt på plass fra andre kilder andre steder.

Torsdag starter arbeidet i England som blant annet innbefatter et intervju med en Wing Commander i R. A. F. og besøk på  210 Squadrons base i Pembrock Dock i Wales. Derfra tok Sunderlanden av den 8. april 1940.

Turen til bautaen var kanskje den mest gripende opplevelsen under oppholdet i Sylling. I tjukk tåke og på en skogsbilvei merket av vårløsinga, tok Leif Erik Horn oss sikkert og støtt opp til bautaen på 520 meters høyde over havet. Der ble utstyret rigget, og mens kameraet gikk, ga Bill en gripende og nær framstilling av det som hadde skjedd. Her var det ikke skuespilleren Bill Young som snakket, men mer nevøen som minnet en kjær og avholdt onkel som gikk så altfor fort tidlig bort.

Men til tross for en tidlig død hadde han greid å sette uutslettelige spor. Han var en pioner innenfor luftfarten i Australia, både som flyger og konstruktør. Da krigen kom, var han klar til å være med på oppbyggingen av den sivile luftfarten i landet ”down under”.

Dessuten var han en familievenn som var nøye med å vise interesse for -og holde god kontakt med sine nærmeste. Det viste han blant annet gjennom en omfattende korrespondanse med sin mor.

Bill hadde en svart strikkelue på seg. Den hadde forloveden til Clifford Carpenter strikket  før han dro til Norge. - Ha den på deg når du kommer til Sylling,  hadde den 91 år gamle damen sagt. Hun hadde aldri glemt forloveden som frivillig meldte seg til tjeneste på alliert side. Åttende april gikk han om bord på flybåten som på en tragisk måte endte opp i Maidalen. De skulle ha giftet seg i England i mai samme året.  Slik gikk det ikke. Jeg skylder å si at hun senere giftet seg og levde lykkelig "ever after", som det heter. Men hun glemte aldri Cliff.

Det var i hvert fall noe mye mer enn bare godt skuespilleri vi opplevde fra Bill Young ved bautaen denne vårkvelden; i tjukk tåke, med snøflekker under granene og forvokste museører på bjørka.