Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

En sommerhistorie

Med bussen til ”gamle dager” Reiseruta ble lagt etter et besøk på Bygdetunet sist søndag

Stedet der jeg vokste opp, hadde Nordeuropas fineste rutebilstasjon. Dette sto ikke i noen skolebok, heller ikke var informasjonen å finne i noe oppslagsverk. Det var bare noe vi hørte og som jeg, i likhet med alle hønefossinger, la meg på minnet. Det var bare slik.

Og det var ingenting ved Hønefoss rutebilstasjon som tydet på at det ikke var sant. Plassen var et kjempestort betongtak over bussgarasjer, kontorer og en del annen virksomhet som vi ikke helt hadde oversikten over. Den ble anlagt i tredveåra, og det ble vel også huset som ga plassen karakter og eleganse, bygd i tidens hotteste stil, Art Deco, med tynt, ovalformet, flatt tak. En underliggende, murkonstruksjon hadde samme form, men atskillig mindre flate. Der holdt bensinvakta til, som fra sin posisjon bak en glassdisk solgte viftereimer sikringer, lyspærer og motorolje når han ikke var ute og fylte bensin og tørket frontruter.

Som en flottilje sto busser i alle fasonger og farger side ved side, linet opp fra bensinstasjonen til Narvesenkiosken og venterommet som lå i et annet elegant nybygg i den andre enden av plassen. Dette huset, eller gården som vi gjerne omtalte hus innenfor bygrensen, var preget av både funkis og Art Deco. I andre etasje lå Kroa der de reisende kunne ta et glass pils og et karbonadesmørbrød før de entret bussen hjem.

Liksom Oslobussen alltid sto nærmest bensinstasjonen, hadde Sandakerbussen fast plass ved inngangen til Kroa. Det var den jeg brukte når jeg skulle besøke slekta på landet, en rød og grå Mercedes snutebuss som krongla seg fram på smale grusveier og stoppet ved hver melkerampe. Det var gjerne eieren som kjørte, en status som ble tilkjennegitt gjennom at han hadde lue med stiv skygge, ellers var han som de andre  mannlige passasjerene iført slitt dressjakke over ei rutete flanellskjorte.

Nå kunne jeg komme fortere fram ved å velge ei annen rute med Glasserudbussen, oppkalt etter eieren som bar navnet Glasserud`n, men da måtte jeg bruke beina de to siste kilometerne fra Meieriet og opp før jeg var framme. Meieriet huset også stedets landhandleri der det ble solgt drops fra spann og kandissukker fra glasskrukker. Derfor ble det siste alternativet valgt hvis jeg i utgangspunktet hadde mer penger enn hva billetten kostet.

Det var først da jeg etter sterke protester, og med trusselen om å bli tannlaus i ung alder, gikk med på å få montert inn tannregulering. Dette ble begynnelsen på mange tannlegeturer til Oslo. På Oslobussen som forresten gikk ti over hver time, var det stil. Sjåføren hadde uniform, og billettene ble solgt av egen billettør.

Billettsalg fra midtgangen i en buss i fart i var ingen spøk. Billettøren måtte være forberedt på å utføre akrobatiske stunt både med armer og bein samtidig som han ikke kunne miste kontrollen over billettruller og pengeveska. Resultatet kunne bli at en liten og ubetydelig passasjer med vidusplass ble oversett og bokstavelig talt forbigått. Da ble det handel i modellforretningen på Steen og Strøm der jeg likevel var innom for å farte opp og ned i rulletrappene.

Den mest mystiske bussen gikk til Elsrud. Det ble sagt at den gule og blå Volvoen brukte en dag på turen og returnerte på natta. Men det var selvfølgelig ikke sant.

Ettersom byen lå i ei gryte, var det nødvendig å ta seg opp en bakke for å komme ut til de omliggende kommunene. På vinterføre var det ofte tungt for bussen. Med kjettinger og på lavgir brummet den tungt i motbakkene til det flatet ut der gatelysene sluttet og bygda begynte.

På kalde vinterkvelder kunne vi småspringe etter det brølende monsteret, ta det igjen, angripe fra flankene som ulveflokkene i romanene til Jack London og gripe tak i støtfangeren bak. Vi huket oss ned og hang som små parasitter etter bussen i flere kilometer. Sålene på beksømstøvlene hadde vi satt vi inn med stearin for å minske friksjonen på issvullene. Jeg slapp forholdsvis tidlig. Jeg har aldri vært av de modigste, men det fantes gutter i gata som ikke kom hjem før langt på natt etter turer ut i provinsene, med blåfrosne fingre fordi vottene hang igjen da de løsnet grepet.

For få år siden ble den særegne Art Deco bygningen lagt i grus til fordel for stilløse blokker, kjønnsløse og uten sjel.

  
 P.S. 2

Den som leter finner som regel ikke noe, en omskriving av gammelt ordtak bygd på egen erfaring. Bildet over er unntaket som bekrefter regelen. Jeg fant postkortet. Sandakerruta til høyre i bildet, Oslobussen ytterst til venstre. (Når går forresten ei rute til å bli en buss?) Foran en del av drosjeparken før den ble skiftet ut med Mercedeser 180 D.

P.S. 1

Ingressbildet , et gammelt postkort fra 1952 yter på ingen måte rutebilstasjonen full rettferdighet. Jeg skal bruke tid på leite gjennom skuffer og skap etter et bedre. Men slikt tar tid, og jeg velger å publisere historien. Hvis jeg venter, er risikoen stor for at jeg vil sitte igjen med et godt bilde -  men ingen historie. 

Forrige artikkel:Søndag er BygdetundagNeste artikkel:Frykter for mange barnehageplasser i Lier

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Fredag 24. juli 2009 00:28: Martin Lerberg Fossum
Flotte bilder Thorvald! Godt å lese at Playstation i det minste ser ut til å ha erstattet hangen til dødslek bak offentlig transport.

Jeg registrerer samtidig at liernett ser ut til å ha langt mer å melde enn Akershus amtstidene. Deres nettutgave publiserte dette lille skupet torsdag morgen:

http://www.amta.no/lokale_nyheter/article4476371.ece

Også ikke et ord om at solformørkelse og kraftig snøfall plutselig og uventet ser ut til å ha rammet Drøbak!!
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki