Det kom et skip til Bjørgvin

I ukens petit reflekterer Svend Asbjørn Sylling rundt globaliseringen

I forrige uke kom det første dødsfallet som følge av svineinfluensaen i Norge. Historien gjentar seg, store folkegrupper har blitt rammet av pandemier som svartedauden, spanskesyke og fugleinfluensa tidligere.

Sommeren 1349 kom det et skip til Bergen med byllepest i lasten, noe Torill Thorstad Hauger beskrev i romanen «Det kom et skip til Bjørgvin i 1349». Det er allment kjent at det var slik svartedauden først kom til Norge, men i de senere år har det dukket opp ting som har tydet på at pesten kom hit til Østlandet allerede høsten 1348. Vår særegne topografi her i Norge, med Langfjella som skiller det sørlige Norge i øst og vest, kan ha vært en medvirkende årsak til at byllepesten i middelalderen ikke spredte seg til Bergen via landeveien. I alle fall ikke før tidligst året etter.

I slutten av april i år ble et utbrudd av svineinfluensa påvist i Mexico, og det ble raskt slått opp med krigstyper at dette viruset ville spre seg som ild i tørt gress i vår globaliserte verden. Avstander blir kortere og fetterne i Amerika blir bare mer tilgjengelige for hver dag som går. Det tar ikke lang tid før et virus sprer seg fra et kontinent til det neste, fra by til bygd og fra hånd til munn, bokstavelig talt. Handelsreisende, turister og studenter reiser verden rundt, og hadde reiserutene vært en rød tråd ville globusen sett ut som et ullent garnnøste.

Her om dagen satt jeg på toget til Oslo og tenkte over denne plutselige globaliseringen som jeg har blitt en del av. Jeg har nå fjerne slektninger, som jeg aldri har møtt, som venner på Facebook. På mobiltelefonen min får jeg inn e-post fra fjern og nær hvert 10. minutt. Og jeg snakker med venner og kolleger som befinner seg helt andre steder i verden på telefon.

Men samtidig ser jeg rundt meg i den stappfulle NSB-vogna jeg sitter i. Jeg ser ingen kjente rundt meg. Faktisk ser det ut til at heller ikke de andre passasjerene kjenner en kjeft. Og jeg hører heller ikke noen i prat med hverandre. Det eneste jeg hører, foruten togets støyende rytme, er diskanten fra et titalls hodetelefoner, kneppingen fra knøttsmå mobiltaster og enkelte nys og host rundt meg. Så det er altså her svineinfluensaen har gjemt seg, tenker jeg. Men hva med globaliseringen? Går globaliseringen ut på å distansere seg til alt det nære og lukke seg inne i sin egen verden, samtidig som man blir mer tilgjengelig for alt det som tidligere var fjernt?

Jeg slår meg til ro med at den plutselige globaliseringen heller ligger på det virtuelle plan, i form av datasignaler, og retter blikket igjen ned mot nyhetsartikkelen jeg sitter og leser på mobilen min; «Første svineinfluensa-dødsfall bekreftet i Norge»