Et sangerliv - ukas petit av Thorvald Lerberg

Medalje for 30 års innsats i Sylling sangkor

Han hadde for lengst gjort det klart at han ikke ønsket noen ordener av noe slag. Derfor hadde han heller ikke mottatt noe i den retningen. Men da Norges Korforbund ønsket å hedre ham med en utmerkelse etter 30 år i Sylling sangkor, gjorde han et unntak. Sangen hadde for han vært en slik trøst for sjelen og glede for sinnet. En synlig utmerkelse for lang og tro tjeneste syntes han mer var til sangen som sådan, enn til utøveren.

Han fikk medaljen i Bragernes Menighetshus. Ikke noe ståhei rundt tildelingen. Det var nesten som sirkelen var sluttet. På veien fra Sylling til Drammen på denne solfylte septemberlørdagen hadde han reflektert en del over sangens betydning i hans nå mer enn 60 år lange liv.

Det begynte tidlig. De først tonene, nynningen ved senga, de vemodige melodiene hadde fått en permanent skrivebeskyttelse og lot seg ikke slette. De hadde i det siste begynt å arbeide seg inn på lista over populære sanger som han til enhver tid hadde på det mentale nettet. Den gamle sangskatten skulle være klar til gjenbruk den dagen det meste av alt annet var forsvunnet.

I Bragernes Menighetshus, der det klirret i kaffekopper og høyrøstede sangere skravlet i vei, tenkte han på mor og far. Begge på en tverrstilt pianokrakk ved pianoet En rotete haug med gamle noteblad bestemte repertoaret som for det meste besto av gamle norske melodier, med ”Norge mitt Norge”, og ”Det lysnet i skogen” som gjengangere. ”Aftenklokker” til avslutningen, men hverken den ene eller andre på pianokrakken husket teksten, og kveldene ble avsluttet med tostemt nynning før unga måtte i seng.

På skolen var det sang hver morgen, og det var alt, i hvert fall de tre første årene. I første klasse kunne han dokumentere et fravær på 72 dager. Samtidig var det ingenting som tydet på at helsa skrantet. I fjerde klasse ble det skifte av lærer, karakterer i alle fag og sang i hver time. Den pensjonerte læreren som nå overtok i en tid med lærermangel, hadde fått sin opplæring i en annen tid. Sangboka var viktigst, men etter hvert ble den overflødig for de fleste elevene. De kunne sangene utenat og visste til og med på hvilke sider de var å finne i ei bok de altså ikke lenger trengte. Skolen var helt topp.

Bestefaren var annenbass i byens håndverkerkor, som mot slutten av 50-åra, talte over 70 medlemmer, alle menn. Øvelsesdagen var tirsdag, og han var ofte med. Sangen ljomet i den røykfylte håndverkersalen. I pausen var det utlodning der ei eller flere halvflasker brennevin var å finne blant gevinstene. Sangerstevnene var ofte enorme mønstringer som viste en entusiasme for korsang som i dag dessverre har bleknet.

Da den anglo-amerikanske kulturimperialismen slo inn for fullt også på sang- og musikkfronten, ble våre egne sanger tatt av de fleste repertoarer, og gutten lærte raskt, men glemte heller ikke musikken som lå inne fra før. På skolen hadde den tradisjonelle sangen stilnet. Alt det nye hadde ikke den disiplinerende virkning som den trauste, nesten hundre år gamle, sangskatten. En ustabil spolebåndopptaker kunne aldri samle elevene slik som det slitte trampeorgelet.

I 1979 flyttet han til Sylling. Den første på døra i den nye boligen var formannen i koret, et blandakor med overvekt av damer. Jo, stemmen var i orden, og dermed rett i bassgruppa ved siden av formannen.

Det har blitt 30 år akkurat der, hundrevis av sanger- stevner og konserter.
Men barnelærdommen, den gamle sangskatten har stort sett ligget urørt. Et sangkor må følge tiden, synge noe publikum kjenner, og korversjoner av dagens slagere er populære blant folk flest. Synd det egentlig, i hvert fall for 30-årsjubilanten, som ville ha sluppet å øve noe særlig til korets jubileumskonsert på Valstadhaug i november - hvis det hadde blitt lagt mer vekt på korsang av gammelt godt merke. Det var bare det jeg ville si.

Velkommen til korsang i Sylling
 i november.