Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Mine steder: Veierland

I løpet av 2009 tok Knut A. Andersen med Liernetts lesere med til elleve byer og steder som har betydd noe spesielt for ham. I ukens petit avrunder han med et vinterbesøk på sin ungdoms ferieøy, Veierland.

- Langt i sørvest på den skinnende sjø,
Ligger i havdis og hilder min ø.

Ordene ble skrevet av Alf Larsen, en forfatter som nærmest ble glemt før han ble oppdaget. Øya han skriver om, ligger nær den øya jeg tilbrakte et tyvetall sommerferier på i min ungdomstid.

Alf Larsen vokste opp på en øy i havgapet mellom Tjøme og Sandefjord. Folk på den kanten var fiskere og sjøfolk, og vinterværet var sjelden godt. Faren hans omkom på sjøen.

For min del var oppholdene på en naboøy der ute i Tønsbergfjorden begrenset til noen sommeruker med sol, varme, badeliv og duften av totaktseksos over det glitrende vannet.

- Marøiestranden på Flåteskjær demrer for mitt blikk
her var det jeg i unge år i utferdstanker gikk
og aldri siden tror jeg min tanke for så langt
som disse første barneblikk utover blått og blankt.

Barns verden strekker seg sjelden forbi den synlige horisonten. På ferieøya var verden stor nok og skoleferiene ga ubegrenset tid.

Mine ferier der ute i fjorden tok også slutt. Så gikk det flere tiår inntil jeg en dag fikk lyst til å se øya igjen. Årstiden innbød ikke akkurat til badeliv. Det var januar, og det var sprengkaldt og skyfritt, men stummende mørkt.

Jeg hadde regnet ut at jeg kunne ta morgenbåten fra Nøtterøy, gå 20 minutter til hytta, ha tid til å se morgenlyset før soloppgangen, skynde meg tilbake til båten, og forhåpentlig nå frem i tide. For rakk jeg ikke båten, ville det bli fire timers venting i fuktig kulde i et uoppvarmet venterom.

Utstyrt med varme klær og videokamera gikk jeg om bord på den lille fergen, som møysommelig brøytet seg frem mellom isflakene. Videobatteriene er ikke mye å skryte av i streng kulde, så jeg hadde plassert dem i en lomme med tilnærmet kroppstemperatur.

Det er ikke stor vintertrafikk på sommerøyer, og jeg måtte tråkke i dyp snø for å komme frem. Da jeg nådde stranden, var det fremdeles mørkt. Det begynte å haste. Jeg ventet på morgenlyset og hadde en halv time til jeg måtte gå tilbake til fergen.

Ville lyset i det hele tatt bli tilstrekkelig for videoopptaket? Hvorfor ville jeg filme? Ville ingen tro meg om jeg bare fortalte om hva jeg hadde sett? Hadde ikke opplevelsen verdi hvis ikke andre fikk del i den? Men hvis jeg lot andre forstå at jeg hadde sett noe de ikke hadde sett maken til, lagde jeg jo bare større avstand til dem.

Da skjer underet. En lysning mot horisonten. En stripe av lys. Dempede pastellfarger. Så er det lys nok, men er batteriet blitt for kaldt? Jeg henter det frem og setter det inn. Det virker. Jeg gjør opptaket.

- Ennu, ennu en time
på denne skjønne plett
hvorfra bak havets strime
jeg himmelens kyst har sett.

Jeg småløper tilbake til fergen.

Idet fergen legger fra land, lyser de første solstrålene opp rimfrosten på de nakne grenene langs land.

Jeg forsøker å få de morgentrette pendlerne om bord til å se skjønnheten. De ser den ikke, eller har kanskje allerede sett den mange nok ganger. Igjen spør jeg meg selv: Hvorfor er jeg avhengig av at andre ser det jeg ser?

Jeg ser øya forsvinne mens solskinnet lyser opp trærne. Det er fremdeles nok strøm på batteriet. Det legger seg tåke over vannet. Jeg filmer helt til jeg ikke lenger kan se øya. Den var aldri vakrere.


Utsikten fra Veierland en vinterdag, men ikke den dagen som ukens petit handler om. 

Forrige artikkel:- Ikke så mye vi forventetNeste artikkel:Varmestue på Lier stasjon

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki