Snooker fra godstolen

Ukens petit er ved Jan Terje Nilsen, lærer ved Sylling skole

Dagens mange fjernsynskanaler er i høyeste grad mulighetenes marked. Det er imidlertid godt å slippe forsøplede realityserier, plastikksamfunnets glamour, støyende primitiv musikk og hysterisk amerikansk komikk. Når jeg skal slappe skikkelig av, og da mener jeg virkelig nyte tilværelsen, pleier jeg å se på noen virkelig sære idretter på Eurosport. Sumobryting og darts er for meg ren nytelse, men den absolutte favoritten er biljardvarianten snooker.

Spillet oppsto blant blaserte elever på militærakademiene rundt 1875 i India, juvelen i det britiske imperiet, og ble kjent i moderlandet ti år senere. Oppfinneren av spillet sies å ha vært den ikke ukjente generalen Sir Neville Bowles Chamberlain. De femten rød ballene, de seks andre fargede pluss den hvite støtballen spilles etter et nøye oppsatt og nærmest utspekulert system. Det engelske uttrykket to be snooked betyr å bli satt i en vanskelig situasjon, noe som egentlig belyser spillets idé på en utmerket måte.

Tilbake til godstolen. Nylig ble årets verdensmesterskap i snooker arrangert i jern- og stålbyen Sheffield, midt i Englands største industriområde. På mange måter er hele arrangementet et sirkus i pedanteri, presisjon og mental utholdenhet i tillegg til spesielle kleskoder. Hovedaktørene rundt det imponerende biljardbordet, som måler 3,60 X 1,80, er to spillere og en dommer.

Spillernes antrekk er påbudt å være skjorte, vest og tversoversløyfe. Dommeren har mørk dress, sløyfe og hvite hansker. En snookerspiller søkte nylig om å få slippe å bære tversover, da han hadde visse rent fysiske plager av dette. Det viste seg å være meget vanskelig, men ble til slutt innvilget under tvil etter at han hadde vist til legeattest.

Publikum som omkranser arenaen, blir bedt om å slå av mobiltelefoner og være absolutt stille mens støtene pågår. Det er så man knapt tør kremte, langt mindre hoste eller snyte seg under seansen. Etter et vellykket støt kan man dog unne seg en behersket klapping. Spilleren må alltid ha ett ben i gulvet og har to monterbare køforlengere og en såkalt ”reke”, en slags løs kø med frontal krysstøtte, til disposisjon.

De virkelig gode utøverne har sjakkspillernes evner til å tenke flere trekk framover, samtidig som man hele tiden må beregne vinkler, og forskjellige skruvarianter av den hvite spillballen. Et lite taktisk feiltrinn eller en mikroskopisk ujevnhet i den grønne filtduken, og partiet kan være tapt. For de fleste som ikke kjenner snookerspillets utallige irrganger, fortoner denne aktiviteten seg meningsløst kjedelig og langtekkelig. For meg innebærer det den høyeste fascinasjon. Jeg glir inn i en verden herlig fri for oppjagethet, støy og stress hvor biljardens ekvilibrister prøver å gjøre det vanskeligst mulig for hverandre, dog i en atmosfære av sportsmanship og fair play. Det er etter min mening oppbyggende med idretter hvor stillheten og konsentrasjonen rår.