Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Mange baller i lufta

- Noe av det verste jeg vet er utpregede nei-mennesker med "vondt i vil-ikke`n", skriver Rune T Berg i ukens petit.

Samtidig misunner jeg dem for deres egenrådighet, uvilje og særegne evne til kun å ta hensyn til seg selv. Et paradoks ja, da disse menneskene ikke bidrar med stort for å gjøre verden bedre. ”Jeg vil ikke, jeg kan ikke, jeg gidder ikke, jeg orker ikke…”. Kjenner jeg blir oppgitt bare ved tanken på negativiteten til disse standhaftige grinebiterne.

Men det er ikke bare bare å være et utpreget ja-menneske heller skal jeg si deg. I mitt vokabular er nei nemlig nærmest som fremmedord å regne. Får jeg en forespørsel, skal det veldig mye til før jeg takker nei. Jeg ønsker jo å framstå som en positiv person som stiller opp samtidig som jeg gjerne vil sette spor etter meg. Livet mitt bør bety noe for noen, og ønsket om å bli likt for evnen til å ta initiativ er også viktig. I tillegg irriterer det meg (rett nok stilltiende og smilende) at ingen andre gidder å påta seg verv. Disse faktorene forklarer at jeg den siste tida har svart: ”Ja, jeg kan vel alltids det”. Og nå sitter jeg bl.a. i styret i borettslaget med ansvar for drift og vedlikehold samtidig som jeg er blitt verneombud og teamleder på jobben. Og forresten – jeg sa også ja til å være konferansier på avslutningsfesten for 10.trinn. Mer eller mindre ønskede oppgaver dette, så hva er egentlig problemet tenker du?

Jo. Min indre stemme og fornuft sier gjerne nei av hensyn til arbeidspress, men ordet artikuleres likevel ikke. Så selv om noen ber meg om noe jeg har lyst til å rynke på nesen av, setter jeg opp et kunstig smil og mumler: ”Ja, det gjør jeg gjerne”. Den største glede man kan ha, er jo å gjøre andre glad må vite. Men hva med meg selv oppi det hele? Samvittigheten på egne vegne reagerer når jeg svarer ja mens jeg egentlig mener nei. Men den hadde sikkert reagert på andres vegne hvis jeg hadde svart nei også. Mystisk sykdom som krever behandling dette.

Det er godt jeg ikke er politiker i alle fall. Kunsten å kunne si nei må jo der beherskes. Eller kanskje jeg skulle takke ja til et verv i politikken også for å lære? Der må man jo prioritere. Jeg har ellers reservert meg mot telefonselgere. Ikke det at jeg svarte ja til alle forespørsler tidligere, men nå slipper jeg om ikke annet å skuffe dem i motsatt ende. Vet det høres sykt ut, og det er det jo også.

Heldigvis har jeg lettere for å svare nei hvis noen spør om å få lov til noe. Hvis ikke hadde ja-mennesket meg vært lite passende i læreryrket. En har-du-lyst-har-du-lov-holdning der ville raskt ført til det reneste anarki. Å sette grenser for andre er ikke noe problem, men å slå ring rundt meg selv er langt verre. For det er når JEG blir forespurt om noe problemet oppstår. Kanskje kan det ses på som et tegn på styrke og selvsikkerhet å svare ja uansett, men for meg er dette en svakhet som må
overvinnes. Det ender jo med at jeg ikke har tid til det jeg faktisk har lyst til fordi jeg har vært så dum å svare ja til noe jeg egentlig ikke har lyst til. Det er som å drive anarki med eget liv dette. NEI, jeg må lære meg å si nei på en høflig og overbevisende måte til alt og alle som bare fjerner meg fra mitt egentlige jeg. Å være i disharmoni med sin egen indre stemme er ikke akkurat positivt det heller.

Det er en kjensgjerning at samfunnet belønner slik selvdestruktiv adferd. Som ja-menneske risikerer man dermed å bli slukt. Lider man under ja-syndromet, tar man seg lett vann over hodet med drukning som mulig resultat. Følgen av stort arbeidspress kan da også føre til søvnproblemer, håravfall i ung alder og fordøyelsesbesvær. Ikke det at jeg har merket noe til dette – skjønt, jeg har slitt med tornerosesøvnen. Hender jo at jeg angrer på ting jeg har svart ja til.

Jeg har mye å lære av nei-menneskene. Som ellers i livet er den gylne middelvei mest farbar. Å lytte til sin egen indre stemme og stenge verden ute er av og til viktig hvis man skal kunne leve ut drømmene sine og bruke tid og krefter som gjør at en får lyst til å hoppe av glede. Dette vet jeg, men klarer jeg å gjøre noe med det? Hmmm…endelig har jeg i alle fall fått tid til en lidenskap, nemlig skriving…

Heldigvis er det snart ferietid. Jeg skal da rydde bekymrede rynker og dårlig samvittighet av veien. Mange baller i lufta akkurat nå ja vel, men snart skal jeg kun konsentrere meg om og stresse ned med VM-ballen. Samtidig som jeg irriterer meg over og sier et rungende NEI til vuvuzelaen. Men det er et nei som koster lite tross alt – det handler jo ikke om meg.

Og i framtida skal jeg gjøre hva jeg kan for å svare nei i alle fall hvis jeg er så overarbeidet at jeg snart ikke vet hva jeg selv heter. Hvis jeg klarer det da…jeg tviler… Får legge ”Nei, nei gutt. Dette må bli slutt!” på minnet om ikke annet.

God bekymringsløs sommer!

Forrige artikkel:Fritidskontakt søkesNeste artikkel:Hvem er best i kveld?

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Torsdag 24. juni 2010 11:16: Gunnar
Far min, som var anleggsbas, sa det slik: Arbeta jækler, i graven skal ni hvila!
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki