Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

62 år er nok

- Det er et stort paradoks at palestinernes liv som flyktninger teller nøyaktig like mange år som Mennskerettighetene selv, understreket stortingsreprentant Lise Christoffersen i sin tale på 1. maiarrangementet på Høvik skole i går.

I en svært engasjert tale tok den tidligere Drammens-ordføreren fatt i temaene kvinnesolidaritet og menneskerettigheter.

Christoffersen minnet om FN Verdenserklæringen om menneskerettighetene fra 10. desember 1948 som understreker følgende: - Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom, fødsel eller annet forhold.(Art 2)
To år etter kom den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, over samme lest og på samme bakgrunn - annen verdenskrig. Aldri mer.

- Menneskerettighetene bygger på forutsetningen om at ethvert individ har noen grunnleggende moralske og juridiske rettigheter staten ikke kan krenke. I prinsippet gjelder de alle. Virkeligheten er annerledes. Årets 1. mai-innsamling går til Palestinas flyktninger. Det er et stort paradoks at palestinernes liv som flyktninger teller nøyaktig like mange år som menneskerettighetserklæringen selv. Det tjener verken Vesten eller Israel til ære. Ei heller araberlandene som lar palestinerne bo der som flyktninger, men isolert i leire, uten framtid, sa hun.

I februar var hun i flyktningleiren Shatila i Libanon. - Forholdene palestinerne der lever under, er helt forferdelige, fortalte hun. - Og vi husker massakrene i Sabra og Shatila i Beirut i 1982. Ikke engang der, under FN-beskyttelse, var de trygge. Vi møtte både myndigheter og Hizbollah. Argumentet for total eksklusjon fra samfunnet, var at palestinerne jo skulle tilbake. En dårlig unnskyldning, det må jo være i hele verdens interesse at palestinerne er godt utdannede, har variert yrkesutdanning og god helse, slik at de raskt kan etablere samfunn og styre seg sjøl, når de endelig får vende tilbake. Den bør skje snart. 62 år er nok.

Voldtekt som våpen
- Menneskerettigheter til tross, har krigenes brutalitet bare blitt verre. Flere sivile enn soldater rammes. Kvinner og barn rammes hardest av alle, poengterte Christoffersen.

Hun siterte Nora Ingdal i ”Verdensmagasinet 2008” om voldtekt som våpen. - Hadde de bare drept meg .... Da hadde jeg sluppet å leve med skammen og skylden resten av livet.
Ordene stammer fra ei ung jente i Kongo. Hun var 15 år og på vei hjem fra skolen. Fem soldater tok henne. Hun ble voldtatt av alle. Da de var ferdig, slengte de henne bare fra seg.

I følge Christoffersen anslår FN at mange hundre tusen er blitt utsatt for det samme.
I Breaking the Wall of Silence: The Voices of Raped Bosnia, forteller Seada Vranic om bosnisk-muslimske kvinner som ble ofre for serbiske soldaters brutalitet, fanget og mishandlet i månedsvis i rene voldtektsleire. Voldtekt og tvungne graviditeter var en del av den offisielle krigsstrategien. 60 000 voldtekter er anslått. Bare 21 er straffet.

- Men fenomenet er ikke av ny dato, fremholdt Christoffersen. - I de siste dagene av 2. verdenskrig rundt 100 000 tyske kvinner - voldtatt av russiske styrker. Før det voldtok tyske soldater i Øst-Europa. Amerikanske soldater voldtok i Europa, seinere i Korea, Vietnam. Passer det ikke inn i det sort-hvitt-bildet som ofte tegnes av 2. verdenskrig? Er det fordi krigshistorien er skrevet av menn?

- I Genevekonvensjonene ble voldtekt opprinnelig sett på som `usømmelig angrep´ og `utuktig handling´, som skadet kvinnens stolthet, kyskhet, integritet og rykte mer enn det skadet hennes kropp. Det var ikke en forbrytelse på linje med drap, tortur og andre voldshandlinger. Voldtekten ble ufarliggjort. Hanna Olsen Bodberg har i sin masteroppgave (2008), beskrevet hvordan menn med makt og posisjoner, utformet de første erklæringene om menneskerettighetene. Det var først med kvinnenes inntog i de samme maktposisjonene at også voldtekt ble en alvorlig krigsforbrytelse. Et tydelig tegn på at kvinnesolidaritet i mange tilfeller er helt avgjørende når det gjelder å sikre kvinners rettigheter.

Kvinnesolidaritet
- Noen av de kvinnene dette gjelder, bor i Norge, fastslår Chistoffersen. - De har kommet som asylsøkere eller kvoteflyktninger. Etter menneskerettighetene har de krav på beskyttelse i Norge. Hva er beskyttelse? Er det bare fravær av det som truet liv og helse? Eller betyr det noe mer? Kvinnesolidaritet betyr i hvert fall mer enn det.

Så vi får spørre oss: Hvordan har vi tatt i mot dem her? Med kvinnesolidaritet? Før vi svarer på det, kan vi kanskje trekke inn innvandrerkvinner i sin helhet, for flyktningene og asylsøkerne er egentlig ikke så mange av Norges befolkning. Det bare virker sånn, gjennom det bildet som tegnes i media, eller som forsøkes tegnet av Fremskrittspartiet. I Norge er vi litt over 4 mill innfødte, i tillegg 552 000 innvandrere fra 215 forskjellige land. 151 000 er flyktninger.

De store innvandrergruppene til Norge, er arbeidsinnvandrere og personer som kommer på familiegjenforening. Jeg har lyst til å nevne en episode fra Co-No, tidligere betydelig kvinnearbeidsplass i Lier. Produserte iskjeks. Min faste sommerjobb i alle årene jeg gikk på skole. En stor del av arbeidsstokken besto av indiske kvinner. På ett av nattskiftene sto jeg sammen med en av de indiske damene. Hun sukket plutselig og så sa hun: Jeg skulle ønske jeg var norsk, dere har det så fritt. I et av verdens mest likestilte land, så hun en enorm kontrast til den kulturen hun selv kom fra. Nå var hun en del av den norske, eller kanskje ikke en del av den, likevel? Var det ingen som hadde invitert henne inn i det nye fellesskapet? Det kvinnefellesskapet vi i arbeiderbevegelsen har vært gode til å dyrke og bruke politisk for å sikre kvinners rettigheter? Dette var 30 år siden. Det er vel annerledes nå, nå som vi snart kan feire 50 årsjubileum for de første arbeidsinnvandrerne til fabrikkene langs Drammenselva?

Store kjønnsforskjeller
- Hvordan har de det egentlig her? spurte Christoffersen. - Spørsmålet ble ganske nylig stilt og besvart av Statistisk Sentralbyrå i en undersøkelse: ”Levekår og kjønnsforskjeller blant innvandrere fra ti land”.
Bosnia-Hercegovina, Chile, Irak, Iran, Pakistan, Serbia-Montenegro, Somalia, Sri Lanka, Tyrkia og Vietnam.

Undersøkelsen viste store kjønnsforskjeller: Menn har mer yrkeserfaring og utdanning fra hjemlandet, er i større grad sysselsatt i Norge, har bedre norskferdigheter, gjør mindre husarbeid, er mindre ensomme og har flere norske venner.

Norskkunnskaper og yrkesdeltakelse
Mer enn dobbelt så mange kvinner som menn vurderte sine norskkunnskaper som dårlige eller svært dårlige. Noe av det som ga aller størst grunn til ettertanke, var at forskjellene var aller størst blant noen av dem som har vært her lenge – tyrkisk og pakistansk bakgrunn. Vi vet dessuten at blant pakistanske kvinner i Norge, er bare 3 av 10 i arbeid, og andelen øker ikke med økt botid, slik det gjør for de aller fleste andre.

Undersøkelsen til SSB viste at kvinner fra Chile, Iran og Bosnia-Hercegovina var relativt likestilte, mens de største kjønnsforskjellene fantes mellom menn og kvinner fra
Pakistan, Irak, Somalia, Tyrkia, Serbia og Montenegro. Store forskjeller i kompetanse fra hjemlandet slo ut i store forskjeller i yrkesdeltakelse i Norge. En av forklaringene som ble gitt, var at disse kvinnene gjerne holder sterkere fast ved sin religiøse tilhørighet som muslimer. Varsku? I så fall til hvem? Muslimske menn, muslimske religiøse ledere? Opplagt, men hva med oss selv - vår egen kvinnebevegelse? Våre Rød-grønne partier? Hva har vi gjort for å involvere, støtte, tilby et fellesskap? Det er et spørsmål vi må diskutere skikkelig.

Vi vet bedre enn de fleste, at likestillingen i Norge er kjempet fram av kvinnene selv. Det er godt å være kvinne i Norge, selv om mye gjenstår. Etter hundre års kvinnekamp, mot kvinneundertrykkende holdninger innen familien, i samfunnet, og kirken, ikke minst, fikk vi likestillingsloven. Arbeiderpartiets kvinnebevegelse tok den fighten. Vi godtok verken tradisjoner, normer, kulturarv eller en statsreligion som forkynte kvinners underkastelse. Vi vant. Vi fikk beskyttelse i lovverket. Var den likestillingen bare for etnisk norske? selvfølgelig ikke, sier vi, men hva med praksis?

Solidaritet med innvandrerkvinnene
Amal Aden: ABC i integrering – 111 gode råd om hvordan alle kan bli fullverdige borgere i det norske samfunnet:
”Jeg skulle ønske at de (kvinnesakskvinnene) kunne være mer aktive når det gjelder innvandrerkvinner. (..) Kvinnesaksforkjempere (..) må ikke være redd for å bli kalt rasister når de kjemper for kvinners rettigheter.”

For det er det handler om. Kvinners rettigheter i Norge. Debatten som har gått det siste året når det gjelder ansiktsdekkende klesplagg, handler om det. De hevdes av noen å være religiøse plagg, men det fins det ikke belegg for. Da sitter vi igjen med kun det ene - et ekstremt uttrykk for kvinneundertrykking, Skal vi i toleransens navn ønske slik intoleranse og kvinneundertrykking velkommen? Fordi det ikke gjelder oss? Skal vi se en annen vei, uffe oss i det stille? Akseptere at noen blir totalt ekskludert fra samfunnet, uten muligheter for jobb og normal omgang med andre? Eller skal vi si, kom igjen, søstre, vi har gått denne løypa før. Vi skal bistå dere i den veien dere har å gå. Være der, invitere til vårt kvinnefellesskap, bistå dem som tør å bryte ut og være gode rollemodeller for andre. Gjøre dem sterke nok.

Kjønnslemlestelse
- Vi gjorde det samme, lenge, når det gjaldt tvangsekteskap, lukket øynene, lot som vi ikke visste. Jeg er stolt av Drammen som gikk foran i den kampen. Men vi vegrer oss fortsatt litt for mye når det gjelder å gå hardt til verks for å avdekke og ikke minst, forebygge kjønnslemlestelse. Obligatorisk underlivsundersøkelse er drastisk, men Buskerud Ap har tatt steget og fastslått at det er nødvendig. Vi kan ikke under dekke av menneskerettigheter akseptere slike brudd på kvinners/småjenters rettigheter. Det er to sider av samme sak. Når to prinsipper står mot hverandre, må vi velge kvinners rettigheter. Vi ville ikke sittet like rolig om det var norske jenter det gjaldt.

Christoffersen understreket at Soria Moria-erklæringen pålegger at regjeringen at Norges bistands- og utviklingssamarbeid skal være fattigdoms- og kvinnerettet. De fire hovedsatsingsområdene i handlingsplanen:

• Kvinners politiske deltakelse
• Kvinners økonomiske deltakelse
• Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter
• Vold mot kvinner

Omfordeling av makt
- All likestilling betyr omfordeling av makt, ressurser og omsorgsansvar mellom menn og kvinner. Derfor blir det en trussel for noen, for mange. Den viktigste endringskraften ligger derfor i kvinners egen organisering, egen mobilisering. Norge må støtte disse endringskreftene, med internasjonale menneskerettigheter til grunn. Den norske stat kan bidra. Arbeiderpartiets kvinner har bidratt sammen med Norsk Folkehjelp, gjennom kvinner-kan kurs over store deler av verden, sa hun.

FNs verdenskonferanse om menneskerettigheter i Wien i 1993, vedtok at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. Det var på høy tid, men et vedtak er ikke nok. Det må etterleves. Vi som tilhører den norske kvinnebevegelsen, må bidra med vårt på alle nivåer, enten det gjelder internasjonalt arbeid mot krig, fattigdom og klimakrise, det litt fjerne, dem vi ser på TV, eller det helt nære, dem som kommer til Norge for et bedre liv. Avslutte med hovedsaken i Drammens Tidende lørdag, i går: ”Jeg har en drøm”. 10 flotte, meget kompetente damer, som vil, bare vi lar dem slippe til. Det har de fortjent, og det beste av alt, vi tjener på det selv, også, avsluttet Stortingsrepresentant Lise Christoffersen

Forrige artikkel:Lierkortet skulle sikre kulturhusetNeste artikkel:Må holdes i live

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki