Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

I skyggen av en sommer

“In the lost Childhood of Judas, Christ was betrayed”. (unknown – so far)

.Jeg satt på rektors kontor. Skolen hadde begynt for mer enn to måneder siden, og arbeidsgiver hadde funnet tiden inne til å gi en av sine ansatte en oppstrammer. Situasjonen var ikke ny for meg, og da jeg hadde lest innkallelsen og hva som lå til grunn for møtet, følte jeg meg ut fra tidligere erfaringer temmelig sikker på at det hele ville ende i ingenting.

Alvoret i situasjonen ble understreket ved at tillitsvalgte også var til stede. Skolens inspektør var referent. Saklista inneholdt flere punkter, men det var ett om at jeg skulle ha ytret meg om min egen arbeidssituasjon som umiddelbart påkalte min oppmerksomhet. Jeg skjønte ikke helt hva som mentes med det, men forstod det dithen at jeg hadde påvirket ytringsklimaet på skolen ved å være kritisk til en del av det som ble pådyttet oss vanlige lærere, og som vanskeliggjorde arbeidet vårt i klasserommet.

Det har gjerne handlet om forhold der jeg har ment at ressursene i stor grad brukes på et byråkrati som elevene har liten eller ingen glede av. Dessuten hadde vel et ganske tydelig kroppsspråk fra min side på meningsløse møter, som har blitt tradisjon i norsk skole, blitt tolket som meningsytringer ikke helt etter rektors smak. Derfor skrev jeg en halvannen side lang rapport med kommentarer til akkurat det punktet, lot hver av de tilstedeværende få en kopi. Og leste så høyt det jeg hadde skrevet. Ingen kommentarer.

Rapporten kunne vært et utgangspunkt for en god samtale mellom rektor og en av kommunens mest erfarne lærere, en som etter snart 40 års fartstid i klasserommet ikke har hatt en alvorlig konflikt verken med elever eller foreldre, og som ikke har mottatt en eneste formell klage på en karakter, og det etter å ha hatt elever oppe til eksamen de fleste av årene han har undervist. Men nå skulle det ha kommet klager, eller innspill som det het, både fra elever, kolleger og foreldre.

Det hele var lite konkret. Jeg fikk aldri med meg hvem som hadde sagt hva, og ikke minst hvor. Det var som jeg skulle påføres en diagnose som bare kunne forklares av noen utenforstående, og som jeg i min tilstand ikke var i stand til å begripe. Hvis jeg nå ikke hadde gjort jobben min i forhold til verken elever, foreldre eller kolleger, burde jeg i det minste få komme med en forklaring på hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde og få unnskylde eventuelle feil. Det hele hadde noe ”Kafkask” over seg. Det unnlot jeg å nevne da jeg ikke tror han er pensum på de utallige ledersamlingene rektorer nå til dags deltar på.

Jeg vet hva jeg gjør. 40 års virke i skolen har gitt meg noen erfaringer, blant annet den at en klasse er som et orkester der hvert individ er et instrument med særegenheter og kvaliteter som det tar litt tid å stemme opp mot hverandre. Det nytter lite å komme med fastspikra strukturer, skarpe grenser, krav om nulltoleranse og med anmerkningsboka ferdigstilt før første møte med elevene. Jeg har sett nok av lærere som med et slikt utgangspunkt har gått på en smell på vårparten og fått sin tro på menneskets iboende godhet sterkt svekket. Det gjelder å finne tonen. Bare da kan du si når du forlater klassen: ”Takk for en fin tid”, og mange år senere få oppleve gjensynets gleder ved at en elev med et smil sier: ”Husker du……………?

Ute var det grått. Vi var inne i skoleårets beste arbeidsøkt, og jeg hadde alt begynt å tenke på neste time.
Salven var avfyrt fra rektors side, og hvis den var ment å skulle bedre arbeidsforholdet på skolen, var den et bomskudd.
Det som fulgte var som løskrutt å regne. Referenten blandet seg også inn, men for meg ble det mer rør. I et forsøk på å være litt konkret kom rektor med ordene som tente denne kommentaren: ” Du snakker for mye - om deg selv”. Jeg trodde ikke det ville hjelpe om jeg ga en begrunnelse for akkurat det der jeg satt. Jeg var i det hele tatt usikker på rektors motiver for møtet. Hun hadde på langt nær greid å sette en støkk i meg, bare gjort meg litt utrygg. Derfor håpet jeg at det hele snart var over, og jeg kunne gå tilbake til klasserommet.

I lys av de sist ukers grufulle hendelser har jeg reflektert over egen lærergjerning, over hvilke holdninger jeg har prøvd å formidle, og ikke minst hvilke metoder jeg har brukt for å nå målet.
Sokrates ord: ”Kjenn deg selv”, har påvirket mitt virke i blant elevene, og siden vi nå er i antikken, må jeg nevne Platon og hans tro på dialogen og dens muligheter for en fri meningsutveksling i klasserommet. Dette kan være med på å gi elevene selvinnsikt. Kort sagt: En lærer må by på seg selv. Mine tanker fant neppe grobunn i et rektorsinn satt til å gjennomføre et mandat der vett og fornuft ikke alltid er en del av innholdet.

De siste årene har jeg tilbrakt sommerferiene som lærer og reiseleder på en sommerskole for lierelever i Eastbourne . Midt på dagen har jeg gjerne noen timer elevfri som blir brukt til avislesing på stranda. I fjor sommer kom jeg over en artikkel skrevet av en av Englands fremste psykiatere. Den handlet om lærerens oppgave i en verden der et stadig økende antall ungdommer faller fra i vanlige sosiale relasjoner og blir borte foran dataskjermene. Nerdene, ”the Loners”, skaper seg en verden fri for mennesker med hjerte og sjel.

Svaret hun ga fritt gjengitt her, var: Som lærere skal du gi elevene historiene dine, aktivisere det vi alle har felles, det å være menneske, bruke erfaringene og pedagogisk kompetanse til skape et fellesskap i klasserommet. Klassesamtalen blir viktig. Den binder elevene sammen og kan skape en felles forståelse for klassiske og tradisjonelle verdier.

I dag blir stadig mer av tiden på skolen brukt foran pc’n. På sett og vis har vi løst et pedagogisk problem, det har blitt roligere i klasserommene. I hvert fall så lenge oppslåtte lap-topper dominerer utsikten fra kateteret – en stilltiende våpenhvile bygd på: ”If you shut up, we shut up”. Til og med et ufrivillig ”blip” fra en maskin kan avstedkomme misbilligende blikk fra elever som er blitt forstyrret i å være intenst opptatt til stede hver på sin klode.

Satt på spissen er vi lærere redusert til treningsledere. Vår oppgave blir å sørge for programmer som senere skal brukes som dokumentasjon for at tilbudet er gitt. Prøver du deg som formidler, kan du lett bli beskyldt for å ”showe” og bevege deg inn på entertainernes enemerker. Det er kanskje derfor sangen i stor grad har stilnet i norsk skole?

Jeg er ute av skolen nå. Kanskje litt feigt å gå av i en alder av 62, burde heller stått på og vært med i den kampen samfunnsviteren Rune Slagstad så inderlig ønsker seg: Den at læreren må ta igjen styringa i klasserommet.
Men før jeg forlot arbeidsplassen min, fikk jeg en attest som fyller meg med glede, vemod og ikke minst en følelse av at alt ikke har vært forgjeves.

Stian er alltid pen i tøyet og fører et distingvert språk: ”Du skal bli pensjonist, Thorvald, men du ser ikke særlig gammel ut.” Takk, men jeg er gammel inne i hodet mitt, og dessuten litt sliten.” ”Du skal bli bestefar også?
”Ja, det gleder jeg meg til.” Jeg kjenner en hånd på skuldra, en typisk Stian-gest. ”Da må du fortelle noen av historiene dine til barnebarna. Lykke til, Thorvald.”

Forrige artikkel:Pilegrimer gikk til HusebyNeste artikkel:Jorden er fortsatt en stjerne

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Mandag 22. august 2011 08:10: Tron Stad
Sitatet i ingressen stammer fra den irske poeten, kunstmaleren og journalisten George William Russell (1867-1935) og utgjør de to siste linjene i dette verset:

In ancient shadows and twilights
Where childhood had strayed,
The world's great sorrows were born
And its heroes were made.
In the lost boyhood of Judas
Christ was betrayed.
Mandag 22. august 2011 08:27: Thorvald lerberg
Thorvald Lerberg: Takk, Tron Stad. Jeg husket bare bruddstykker av diktet, og at det engang i fjerne tider tok tak i meg. Når jeg nå får presentert en større del av det igjen, skjønner jeg godt hvorfor.
Mandag 22. august 2011 10:09: Synnøv Egenæs
Vil bare enda en gang takke for din gode innsats i skolen. Dine historier lever videre i elevene. Noe forsto de med en gang, andre ting vil modnes med alderen. Vi foreldre husker med glede tilbake til foreldremøter med humor og klokskap og mot til åvære rebell.
Mandag 22. august 2011 18:14: LINN
Tusen takk for alt du har lært meg Thorvald!
Jeg vil alltid huske deg som læreren som tok deg av oss elevene og lærte oss masse.
Kos deg masse i pensjonstiden :)
Mange hilsner fra Linn Andersen
Onsdag 24. august 2011 12:38: Bratset
Husker deg som en fantastisk lærer! Lærte mye av ikke bare akademisk, men også holdinger og verdier!
Lykke til vidre, hilsen Ole Kristian
Onsdag 24. august 2011 13:15: Bratset
Mye av deg* ikke bare akademisk [...]
Søndag 28. august 2011 02:45: Vegard Andersen Gåsvik
Takk for mange kloke ord og hyggelige timer med deg på Tranby!
Søndag 28. august 2011 19:56: Kristian
Takk for de fine timene jeg hadde med deg som lærer. de var aldri kjedelige. Klassen min hadde deg ikke ofte men det var høypunktet i dagen når vi fikk le og lære samtidig.
Nyt Pensjonen din nå :)
Tirsdag 30. august 2011 12:25: Kjell Aksel Sørlien
Gode kollega !
En meget god beskrivelse av en seanse du godt kunne vært foruten.
Fraværet av kommunikasjon og samhandling er påfallende og svært destruktivt for miljøet.Du beskriver en slett behandling, men du er ikke alene om det. Hvem som besitter frekkhetens nådegaver vet vi, men 'hva skjer a '? Ingen verdens ting ! Lojaliteten hos ledelsen går én vei - oppover i systemet, og det faktum gavner ikke skolen og skolens innhold. Dert psykososiale miljøet som alltid betyr mye , forvitrer........
Ha fine høstdager Thorvald !
Lørdag 3. september 2011 22:07: Line
Du er et enestående menneske, Torvald, og en unik og fantastisk lærer!!!!!
Tirsdag 6. september 2011 11:31: Kirsten Jellum
Enig med Thorvald i at det er viktig å by på seg selv, å dele erfaringer og fortelle historier. Thorvald har vært en mester der, men det er flere lærere som gjør det! Det er ikke slik at elevene blir overlatt til seg selv og en pc - langt i fra. Kunsten er å bruke digitale hjelpemidler der det kan være gode hjelpemidler, og det er det på mange områder. Variasjon er viktig - levende historiefortelling, diktlesing, individuell veiledning, praktiske oppgaver - blant mye annet. Jeg synes ikke det er riktig at det tegnes et bilde av dagens skole som en upersonlig institusjon der elever blir sviktet av uengasjerte lærere som ikke evner å kommunisere og som skaper et destruktivt miljø for våre barn og unge. Har du hørt på maken! Skjerp dere, gubber! Og gudskjelov og takk for ryddige ledere som orker å stå i den vanskelige stillingen mellom nasjonale og kommunale overordnede, mange forskjellige lærere, foreldre og elever. Min erfaring med dagens ledelse er at det er elevenes interesser og rettigheter som kommer i første rekke, og slik må det være!
Hilsen ei gammel kjerring som har like mye lærererfaring som de som har uttalt seg her.
Lørdag 1. oktober 2011 20:43: Lene M
Å ha deg som klasseforstander var et av de få lyspunktene jeg hadde på ungdomsskolen. En fantastisk lærer!
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki