Et slag for husmorologien

Ukens gjesteskribent er Elisabeth Thomte Edvardsen.

Med svart belte i matpakkesmøring og doktorgrad i å trøste og bære anser jeg meg som en ufaglært professor i husmorologi! Bare så synd at det ikke syns på ligningen eller har befestet seg i nasjonen.

- Hva har du gjort i dag da? Moderen er på tråden, eller hustelefonen som hun bedyrer å kalle innretning på mahognimøblet i entreen. – Nei, i grunnen ingen ting, glefser jeg en anelse rød i planeten og med vaffelrørespotter nedover en noe tilårskommen t-skjorte. Med en forslitt, men dog standhaftig resignasjon lar jeg meg innvadere av fortidens krav til husmoryrket. – Ja, det skulle tatt seg ut om jeg hadde tillatt meg og gjort ingen ting da dere var små. Nei, det var opp før hanegal og i seng senere enn månen, kvitteres det fra røret i andre enden. Me like – very not!

Det skal sies at min barndom så visst var lykkelig med nystrøkent undertøy og press i ola-buksa – og sannsynligvis var det ikke en eneste lapp i sekken som ikke kom i rette hender hjemme hos meg. Orden overstyrte både hverdag og fest. Ja, det var tider det!

Likevel påberoper jeg meg å gå mitt opphav en høy gang når det gjelder å få sving på dagene. Mens gubben sitter bedagelig installert i sin bil på vei til jobb, vel og merke etter sin nødvendige stille stund med kaffe og avis før vi andre i huset stiller til start, er jeg i gang med matpakkemoroa. – Hva skal du ha på skivene i dag? Poden er sur, vil ikke stå opp. Det er bare å innse at det blir enda en trappeøvelse denne morgenkvisten. Nede i kjelleretasjen bedrives megling på høyt nivå. Lettere irritert men med moderlig antenner argumenteres guttungen ut av varme sengeklær. Vel på bena stables han inn på badet. – Klarer du deg selv i dag lille venn eller vil du ha hjelp? Jeg hører at toneleiet mitt er for høyt – og klokken er bare sju! – Ommmm, er beskjeden jeg mottar – altså det betyr at han trenger mitt – blide - åsyn.
Innen en time har jeg rukket å hjelpe minsten på badet, funnet frem klær han liker, ikke de jeg likte i går kveld da jeg øvde meg på å være effektiv for morgendagen. Jeg har mottatt to telefoner og ringt to telefoner – ikke på vegne av meg – og nei da – som hjemmeværende husmor har man så visst tid til megleroppdrag for andre også. Matpakken er ferdigsmurt, forhåpentligvis med pålegg som faller i smak. Gymbag og skolebøker er med - og om jeg har husket at det skulle være med pølser i dag? Blæ! Ompakk til turtøy og grillings – no problem. Her i gården er plan B og C og D ofte aktuelle. Jeg er rustet til alle sannsynligheter.

Så rocker plutselig kveruleringsgenet. Med innbitte påstander om at ingen andre i klassen sitter på et sånt teit barnesete, dyttes det unna med klar melding ut: - og det gjør ikke jeg lenger heller. Da våkner professoren i forsetet og vitenskapelige fakta hagler bakover. Argumentasjonen er over – du setter deg på setet NÅ – og du blir der – BASTA!

Resten av dagen - før middagen og kveldsmaten og fotballkjøringen og foreldremøtet og levering av kaker til helgens lotteri – rakk jeg en halv kopp kaffe mellom klesvask, lapping av tøy, støvsuging og bilvask. Ja, og et par kjappe møter da. Det sier seg selv at med 24 timer i døgnet må disse oppgavene håndteres mint to og to i slengen. Den som hadde eget kontor. Drømmende ser jeg for meg et ryddig skrivebord med bare meg på en stol og ansvar bare for meg.

- Men pytt, vi er da ikke kjerringer for ingen ting. Ufaglærte professorer i husmorologi er pokker ta meg mer enn gull verdt – vi ruler dette samfunnet – og jeg kjenner at jeg er privilegert som slipper å prestere noen ting i løpet av en hel dag.

- Nei da mor, du forstyrrer så visst ikke, avslutter jeg mens jeg iherdig visper sammen vaffelrøre til neste dags dugnadsinnsats på treningen til eldstemann, han som akkurat denne dagen var bortreist på leirskole. Går det an å si – takk og lov?