Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Postludium for Reidun

Sylling og Sjåstad menigheter har tatt farvel med organisten sin gjennom 29 år.

Sist søndag ble Reidun T. Søbstad (70) hyllet for sitt engasjement, sin dyktighet og sitt evige, positive vesen. Men kjenner vi henne rett, har hun ikke pensjonert seg fra livet.
- Nå får dem begynne å tenke med den kula som sitter mellom skuldrene og ikke den dem sitter på, mener Reidun T. Søbstad. Velferdssamfunnets bruk og kast mentalitet får kullsorte øyne til å sprute av raseri. I ren trass og med rent hippiehjerte driver hun en bruktbutikk i Drammen under navnet ”Velkommen Inn.” Det var under et tidligere intervju at Reidun indignert frembrakte denne salva av en intens mening.

Bustete sorte krøller stakk frem under tykk Islands ull da vi traff Reidun en vinterdag for en stund siden. Luen var trædd godt nedover ørene. Den hadde klaffer med lange tvinnede snorer. Strikkemasker i beige og brunt dannet et mønster som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Sorte pulsvanter og grønne vadmelsbuser. Røde raggsokker i vinterfora sko. Det var kaldt i ”Velkommen Inn.” Florlette tunikaer og nylonføtter i høye stiletter hører ikke hjemme her. Så er det heller ikke en motebutikk på kjøpesenteret Reidun driver. Det er en bruktbutikk i lokaler fra 1870. Et lite hvitt trehus har ”stått han av” mellom pompøse murbygg og moderne glasshus. Øvre Torggate 16 i Drammen kler leieboeren sin godt. De er ujålete og litt slitte i malingen begge to - ikke i divisjon med naboen Drammens Teater. Det er ærlig mot, velutviklet trass, pur vilje og en god porsjon galskap som skal til for å holde dørene åpne i Velkommen Inn.

Nøktern dame

Den pensjonerte organisten er i harnisk over forbrukersamfunnet som ødsler med penger og skinner av moralsk forkastelighet. En belærende tirade om strømsløsing veltet frem. - Det er bare å kle på seg, så kan e-verket kvitte seg med noen trafoer, runget det fra Reidun. - Det ville kloden hatt godt av det, filosoferte den fargerike butikkdamen.

- Det kommer litt vast ut av tuten min noen ganger, beklaget Reidun, men jeg blir så forbannet. Folk hiver brukbare ting og trekker dette hersens kredittkortet i bevisstløs tilstand. Selv opererer hun sine økonomiske transaksjoner uten plastikk. Hun drister seg der i mot til å benytte en sjekk i påkomne tilfeller. - Men nettbank og bankkort må vel kunne karakteriseres som fremskritt Reidun – for de fleste? Hm. Hark. Snøft. Ingen svar – mørke øyne, stram munn. Damen endret samtaleevne og henviste til året 1968 som et Herrens år.
Hun maner til kamp mot materialismen og kapitalismen og bejubler hippietiden og alt dens vesen. En liten krutt-tønne slo gnister og refset både politikere og folk flest som ”skal ha”, ”må ha”, ”vil ha”.

- Skattene ligger ikke i pengesedlene våre, de ligger i oss selv. To brune øyne, en stram munn og en pekefinger. Reidun ble alvorlig. Hun formidlet på trollsk vis et sannhetens ord om livskvalitet uten cash, inflasjon og finanskriser.
Men den lille kvinnen som rager vel en meter og seksti over bakken har lang erfaring med salg. På gateplan i Nederland, Tyskland og Belgia gjorde hun sine første transaksjoner som smykkekunstner.

I støpeskjea på Ulefoss

I barndomshjemmet på gården i Telemark, ikke langt fra Ulefoss, har ungjenta smidd og bøyd og hamret og banket til livets opphold. Ved kjøkkenbordet formet Reidun øredobber, ringer, armbånd og kjeder. Kundegrunnlaget fant hun i Europas mange byer.
- Jeg jobba på gata i sju år jeg, klukket Reidun, men oppklarer raskt dobbeltbetydningen av utsagnet, - som smykkeselger altså. Smilerynker spredde seg i et ansikt med mye levd liv.

Reidun ville egentlig bli organist. En treårig utdannelse fra Kunst og Håndverksskolen gjorde henne i stand til å livnære seg som kunstner og spare til nye universitetsår, denne gang på Musikkonservatoriet i Oslo som kirkemusiker. Salg av selvlagde smykker var nøkkelen til å nå drømmen. Studielån var ikke noe for Reidun. - Jeg har aldri levd på krita. En anelse stolthet la seg rundt den fargerike skikkelsen.
Reidun malte frem et nøkternt liv helt fra barnsben av. - På gården hjemme fikk jeg alt jeg trengte, men mor lot oss ungene forstå at det ikke var en selvfølge å ha mat på bordet.

Ansiktet forandret seg, et varmt smil formet seg og munnvikene vibrerte og fikk øynene til å funkle. - Jeg tror jeg må ha elsket barokkmusikk allerede fra vuggen. Reiduns stemme glitret. Det var en musikkinteressert familie som formet datteren med kunst i sjelen.

Fra orgelmusikk til 70- talls rock

Kirkemusikk strømmet ut fra en gammel platespiller. Orgeltoner smøg seg i vekslende tempo mellom krimskrams i vinduspostene, to malende katter og kuriositeter av alle slag. Fektende armer og nikkende hode vitnet om at Reidun var i ett med musikken. Stuen hennes hjemme på Tronstad i Lier er som et levende museum. Øynene finner ikke et eneste stilleben som kan knyttes til dagens interiørmagasiner. Musikkinstrumenter i alle fasonger har fått sin egen avdeling i rommet. Blåsere og strykere fyller kortveggen innerst i stuen. - Faren min spilte hardingfele, gliste Reidun, men det var ikke noe for meg. Du vet at det er kattetarmer i fiolinstrengene? I hardingfela har dem brukt resten av katta. Det ble orgel på meg, skrattet musikeren.

Så spratt Reidun opp fra den eldgamle ørelappstolen. Lureteppet som lå slengt over armlenet ga møbelet en viss eleganse. En ny vinylplate blir lagt på grammofonen og ut knitret kjente rockelåter fra 70-tallet. Lydnivået sjenerer overhode ikke de to kattene. Katekismus 4. kapittel og Sigurd Undset ønsket seg ikke ut i snøværet. De krøllet seg sammen i Reiduns fang mens Woodstock festivalen fra 1972 trengte seg inn i ryggmargen og fikk stemmene til å forsvinne.

Bekjente av Reidun er vant til originale happeninger i det gule huset i svingen. Mange har nytt godt av hennes raushet i mange sammenhenger og en dame som vil være anonym berettet lattermildt om livskunstneren i Skjeggeruddalen 1. – Reidun er som et pust fra fortiden. Vi er blitt så glade i bygdeoriginalen vår med de kjappe replikkene og glimtet i øyet, lo hun. Damen fortalte om et herlig medmenneske og en selvstendig kjerring. Og hun kunne ikke tenke seg en flottere fremtoning på galleriet i Sjåstad kirke på julaften når orgelpipene blåser ”Deilig er jorden.” – Det hadde blitt en deiligere jord med flere Reidun’er, konkluderte hun med fast stemme.

En samler

Til daglig jobbet altså Reidun som organist i Sylling og Sjåstad kirker. Men hun hevder hårdnakket at en 60 prosent stilling holdt i masse vis.
- Jeg vil bruke tiden min til å leve mitt liv uten å skjenke verken lønnstrinn eller pensjonspoeng en eneste tanke, sa hun for en tid tilbake. Reidun elsker bruktbutikken sin som gir en viss inntjening, men hjemmet hennes er slottet med stor S. Hver kvadratcentimeter er krydret med gjenstander. Bak inngangdøren åpner det seg en glassveranda. I vinduskarmene står rader med små porselensvaser.

Roser og sirlige dekorasjoner overgår hverandre. Et gammelt skap på veggen inn mot kjøkkenet gaper med åpne dører. Ut i fra hyllene marsjerer vaser i blått glass. Det går surr i tellingen. På hyllen under skinner det i rosa. En hund. En katt. En ku. Tre elefanter. Øyet fanges av gangen innenfor. Kobber. Kjeler, veddunker, munkepanner.

Det er betimelig å tenke paradoks når en så ihuga antimaterialist sitter på en samling av overflod. Reidun avfeide paradokset meget bestemt. – Jeg samler på ting ingen andre vil ha, de tingene som moderne mennesker ikke ser verdi i lenger. I mitt hjem får alt gammelt nytt liv.

På salongbordet av kobber lå det strødd en mengde duppeditter da vi var på besøk. Reidun holdt på å restaurere en gammel julekrybbe. Andre ville tenkt at den var utgått på dato og betraktet den som gjenstand for søppeldynga. Men mellom fingrene til Reidun vektes krybben til nytt liv. Kjærlige hender limte og puslet sammen, spikket nye deler der de gamle manglet. En julestjerne tentes mellom to pekefingere og to tommeltotter, stråltråd og glassperler ble bøyd og trædd. Et mirakel ble formet fordi Reidun så potensialet i kassert søppel. Tanken på Hilde Hummelvolds TV program ”Fra kaos til kontroll” har aldri streifet huseieren på Tronstad.
Selvstendig handy-lady

Nå er det ikke bare samlerobjektene som Reidun farer over med kyndig hånd. Siden 1970 har det ikke vært en eneste håndverker innom huset hennes. - Jeg er selvhjulpen jeg, smilte damen stolt. - Det hender jeg må ty til ekspertise når jeg står fast, men jeg mottar kun veiledning over telefon.
- Elektriske arbeider er jeg nøye med, da konfererer jeg alltid med en fagmann, men jobben gjør jeg selv, berettet den stolte handy-ladyen.

En pekefinger full av lim og et lite blødende sår etter en ståltråd som var litt vrien, pekte på listene i taket. Profilerte, laserte. Det er Reidun som har funnet dem på dynga og restaurert dem og tilpasset dem til huset.

Sin egen lille klimakvote 

Og Reidun ønsker å fremstå som samfunnsbevisst borger som tar ansvar for kloden og sitt jeg. I dette huset går ikke vaskemaskinen unødig mange ganger pr måned og dusjen trenger sjelden en omgang med Jif og grønnsåpe. - Det der med vasking er bare hysteri, flirte Reidun. - Jeg er som han svensken som ropte stanna stanna når sykepleieren begynte å vaske ham med såpe og vann, ser du inte hur likfargen sprer seg. Gapskratt.

Med kneisende nakke og skarpt blikk proklamerte vagabonden – hippien – bohemen Reidun at hun er stolt over ikke å la seg fange av verken mote eller andres meninger. - Jeg har funnet mitt liv, nøkternt og selvskapt. Om jeg bare kunne fått flere til å bruke hue og reversere dette materialistiske samfunnet. Litt sånne hippie-verdier, det er meg det, fri for samfunnsnormer og død over kapitalismen, tordnet damen. En sann livskunstner med hjertet på rette staden.

Det lille samfunnet på Tronstad er ikke velsignet med hyppig kollektivtransport. Det er langt mellom bussavgangene, men Reidun er trofast passasjer sammen med skoleungene. Sannheten om firehjulstrekkernes nødvendige eksistens har ikke forpestet Reidun.
- Hva med småbarnsforeldre Reidun, de som stresser fra arbeid til SFO og skoler for å hente og bringe videre til fotballtrening og pianotimer? Det er vel ikke alltid at buss er løsningen? Spørsmålet vippet ikke den kollektivfrelste av banen, hun overså det.
Et sekunds stillhet før leppene kruste seg til et smil og hun kunngjorde gleden over at så mange finner veien til huset hennes i svingen.

Sosial vertinne

Det kan jo tenkes at damen føler seg alene i sin single hverdag - barnløs og uten mann? – Ensom, jeg? Niks, avkreftet Reidun idet rockelåta spraket seg ferdig. Vennelisten er lang og festsalen i annen etasje vitner om sjenerøst hjerterom. Blant et utall av flere samlerobjekter dekker vertinnen ofte til minst 20 personer. Benker og stoler står tett i tett rundt et digert langbord av massivt tre. – God mat og godt drikke er som balsam for sjel og sinn, proklamerte Reidun. En spesiell varme kilte stemmebåndene hennes da samtalen spoltes noen år tilbake. Reidun fortalte om sin samboer gjennom mange år, Karsten Edvardsen som nå er død. Han var en kjent zoolog, blant annet gjennom tv-skjermen sammen med Per Hafslund. – Karsten og jeg elsket å være ute i naturen. Han lærte meg å være ydmyk selv mot maur, mintes Reidun. - Ydmykhet er en nødvendighet og kommer godt med i livets tunge stunder, fortsatte hun. Stemmen sank til en oktav av alvor. En kreftdiagnose med påfølgende operasjon satte livet litt på vent for noen år siden. – Jeg er nøktern til livet jeg, smilte Reidun stille, vi må alle ta en dag av gangen og leve de dagene vi får. Sånn er det med den saken.

Mjaaaaauuuu. To katter ville ut i snødrivet som dalte ned på gammel takstein. Hagen i svingen på Trondstad ble hvit. Woodstock festivalen stilnet og i pausen før neste rockelåt blir lagt på den gamle platespilleren fikk de pelskledde tid til en tur rundt fuglebrettet og kvitte seg med fiskemiddagen de fikk servert. De to beveget seg trygt på Tronstad. Matmor har snekret et fareskilt og plassert det strategisk til for å gjøre motorisert ferdsel oppmerksom på de firbente. Silkeglatt pels lever også et godt liv mellom Reiduns hender og i hennes hjerte.

Det var en fullsatt kirke i Sylling som sist søndag ville takke Reidun for alle tonene hun har skjenket gjennom sine 29 år som organist i Lier. Gudstjenesten sprudlet med Reidun selv på krakken. Sjåbagos sto for sangglede av rang og Sylling sangkor takket henne i nydelig kor. Kristian Lauritsen medspilte fra sin trompet som han har gjort utallige ganger sammen med Reidun. Og Anne Marie Kraugerud var en selvskreven gjest med sin solosang.

Kirkestuen oste av takknemlighet, gode ord - vakre ord - mange ord om Reiduns engasjement og bejaende livsholdning. Og kjenner vi a Reidun rett blir det nok ikke helt postludium – sannsynligvis mer velkommen inn.

Reidun Søbstad med solist Kristian Lauritsen. (Foto: Torger Almaas)

Sjåbagos bidro nok en gang (Foto Alf Kristian Hoel).

 Ledere i Sjåbagos, Nina Stensen Sveaas og Jan Erik Larssen, takket Reidun Søbstad for samarbeidet.

Leder i Sylling Menighetsråd, Jakob Gjevre, takket Reidun Søbstad for innsatsen (Foto: Alf Kristian Hoel).

Forrige artikkel:Lover godt før seriestartenNeste artikkel:arkivtest

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki