Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Den magiske lille hvite ballen

Ukens petit er ved Ulla Nævestad, Sylling.

Jeg har vært på kurs, -grøntkortkurs på Holtsmark golfbane. Grønt kort gir adgang til ”Den Store Banen”. Det er der de grommeste golferne går, de med lang erfaring og lave handicap.

Men selv når vi nybegynnere omsider har fått det ettertraktede grønne kortet i lomma, må det trenes. Adgang til banen betyr nemlig ikke nødvendigvis at man har noe særlig på banen å gjøre. Langt ifra.

Trene gjør man på treningsbanen eller på driving rangen. Selv de gjeve golferne trener slag på driving rangen.

Der står vi da, nybegynnere og drevne, side om side på hver vår oppstillingsplass med grønne bøtter fulle av små magiske hvite baller.

Selv har jeg funnet en ledig plass omtrent midt i feltet. Her skal slagene perfeksjoneres!

Så, mens jeg står der i dyp konsentrasjon og forbereder slaget mitt, aner jeg at hun som står foran meg svinger kølla.

Ørene mine oppfatter at det synger harmonisk idet hennes kølle treffer ballen. Lyden levner ingen tvil om fulltreff.   Fra øyekroken ser jeg ballen hennes fly som en hvit svale i rett linje gjennom luften inntil den lander elegant 150 meter unna. Der står sannelig en dame som virkelig kan sine saker, ja. Stressnivået stiger merkbart ved tanken på egne manglende ferdigheter. Konsentrasjonen er brutt.  Hele prosedyren som jeg lærte på kurset gås mentalt gjennom på ny:

Riktig grep om kølleskaftet, oppstilling i passe avstand til ballen, lett bøyde knær, rett rygg, rette armer i trekantform, vekten på høyre bein. Så svingen: Vri skulderen, ut med rett venstrearm til høyre, så ned,  treffe ballen, flytte vekten til venstre bein og armene opp igjen til venstre.  

Den magiske lille hvite ballen ligger der på sin ”peg” og bare venter på fulltreffslaget. Nå!

Armene mine faller mot ballen, ørene venter spent på harmonilyden og øynene forbereder seg til å nyte synet av svaleflukten. Da lyder en kort og tørr, ekkel tone og ballen flakser som en forvirret høne rett til venstre før den stanser med et hopp 20 meter unna. Helbom! Igjen og igjen.

En vennlig sjel på plassen bak trøster: ”Vi har alle vært nybegynnere. Friskt mot! Ikke gi opp!”

Merkelig mye hyggelige folk på denne driving rangen! Stressnivået synker og tryggheten stiger til behagelig høyde . Og midt i blant oss går gudene selv, golfproene og strør om seg med vennlige oppmuntringer: Mist baller og peger og hva du vil, men mist ikke motet!

Da, takk og pris; kommer endelig en fulltreffer!  Det er dem vi nybegynnere lever på lenge, lenge.

Men, hva i all verden er det som gjør at travle mennesker i alle aldre bruker det meste av fritiden sin på å lære hvordan man klasker til en ball? Hvilken uimotståelig magi er det denne lille hvite ballen utstråler? Selv mennesker som i årevis har sverget på at de aldri i livet kommer til å spille golf, står vitterlig der på driving rangen og slår og slår. Er det en form for spillegalskap? Vil det snart komme et forbud fra kulturdepartementet?

Hva er den lille hvite ballens magi?

Lek, spill og moro eller alvor, sport og konkurranse? Se, det er opp til de golfgærne selv.

Bare for ordens skyld: Jeg er blitt en av dem.

Må Giske forby, og det blir tidenes slag!

Forrige artikkel:Velkomstdag på Oddevall SkoleNeste artikkel:Nye trenere klare

Kommentarer fra leserne til denne artikkelen
Onsdag 13. september 2006 21:17: Svend Asbjørn
In my hand I hold a ball.... white and dimpled, rather small....
Oh , how bland it does appear.... this harmless looking little sphere....
By its size I could not guess.... the awesome strength it does possess....
But since I fell beneath it's spell.... I've wandered through the fires of hell....
My life has not been quite the same.... Since I chose to play this stupid game....
It rules my mind for hours on end... A fortune it has made me spend....
It has made me swear and yell and cry.... I hate myself and want to die....
It promises a thing called par.... If I can hit straight and far....
To master such a tiny ball.... should not be very hard at all ....
But my desires the ball refuses.... and does exactly like it chooses....
It hooks and slices, dribbles and dies.... and even disappears before my eyes....
Often it will take a whim.... to hit a tree or take a swim....
With miles of grass on which to land.... it finds a tiny patch of sand....
Then has me offering up my soul.... if only it would find the hole....
It's made me whimper like a pup....and swear that I will give it up....
And take a drink to ease my sorrow.... but the ball knows.....

I'll be back tomorrow!

-- Ukjent forfatter
Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki