Leder

Om å ha litt av bonden i seg

Eplefestivalen får bred omtale i en herværende regionalavis av papirtypen. Også av Stortingspresident og liung Torbjørn Jagland. Det synes vi er hyggelig.

Det er bøndene Jagland vil hylle og da spesielt sambygdinger blant dem. Det kan han godt gjøre. For aldri har vel norske bønder hatt det bedre enn når Arbeiderpartiet har sittet ved tømmene. Det gamle, men gode slagordet ”By og land, hand i hand” var neppe ment å inkludere storbønder med mye skog og kornland. Nei, det var småbrukere og industriarbeidere som skulle slutte rekkene mot kapitalismen, enten den var tuftet på tømmer og korn eller feite aksjeposter i diverse storkonsern.

Nå er det snakk om å ivareta bondekulturen. Vi må ta vare på røttene, og de står som kjent godt plantet i jorda. Men det blir som å se Røkke i bunad. Vi er ikke helt sikre på om det er et operettekostyme, eller om det er stasklærne til en gudbrandsdalsbonde han opptrer i. Det skurrer.

Store deler av jordbruket er industrialisert. Bondenæringa slik vi tradisjonelt kjenner den er borte. Bøndene er i dag i stigende grad bedriftseiere, ofte med arbeidsgiveransvar for et stort antall gjestearbeidere. Det som produseres er avhengig konjunkturene på verdensmarkedet. Høye energipriser slukker drivhusene i Lier. En større grad av solidaritet med bønder i Afrika kan få norsk kål til å råtne på jordene. Bondeyrket er mer og mer blitt for de rastløse gründerne, de flinke, de klartenkte som ser mulighetene og derfor har sjansen til å lykkes med nesten hva som helst.

Vi skryter av å tilhøre ”det grønne Lier”. Kulturlandskap og eplehager legges i dag ut til tomter. En småbonde kan bli millionær på tomtesalg over natta. Slik sikrer han slekta bedre enn om han skulle ha etterlatt seg en sørvendt åkerflekk.

Vi må gjøre det levelig for folk som ønsker å finne tilbake til rolige og harmoniske livsformer ute på landet der produksjonsmål og effektivitet er underlagt kravet om ro og fred. Der arbeidet gjøres ut fra en tanke om at ressursene ikke er utømmelige, og at de skal forvaltes under evighetens lys. Å være bonde er antakelig ikke noe yrke, det er en mentalitet som mange vil si er uforenelig med det omskiftelige forbruker - og konsumentsamfunnet vi tumler rundt i. Derfor siterer vi gjerne dikteren, Jeppe Aakjær, om det skulle hjelpe, som i diktet ”Havren” sier: ”Gud velsigne ham den bondeknold”.