For en opplevelse!

En liung banket på døra forleden. Det var Torger Kraugerud (på bildet th) som fortalte at han lenge hadde hatt lyst til å bestige Knutshøi, og lurte på om jeg kunne tenke meg å være fjellguide for ham.

                                                                        
Det var naturligvis hyggelig å bli spurt, men jeg var litt skeptisk; selv om min venn fra Sylling så svært så sprek ut, fryktet jeg at luften over den vel 1.5 km høye toppen skulle bli for tynn for Torger som vanligvis går sine turer nede i Finnemarka, og ikke er vant til å bevege seg så høyt til fjells. Knutshøi, eller Gjendineeggen som den også kalles, har nemlig to bratte partier der man lett kan bli svimmel hvis man ikke er akklimatisert. Men siden Torger for ikke så lenge siden hadde besteget Gjevlekollen 602 moh, sa jeg ja til å være turleder, forutsatt at mi Kari ville bli med oss på turen; Hun har nemlig gått på kurs hos Norsk Folkehjelp og lært livredning.

   Det var siste dagen i august, og da vi parkerte bilen ved Vargbakken nær riksvei 51 kl. fem på tolv, hevet formiddagssolen seg over Valdresflya, og en laber bris blåste fra nordøst. Temperaturen var grei og vi hadde sekkene breddfulle av mat og drikke. Med sola i ryggen krysset vi brua over den lille elva Varga, og tok fatt på oppstigningen. Stien er ikke merket, men det er bare en sti mot toppen, så i fint vær er det lett å finne frem. Turen har mange fine ”rasteplasser”, og vi tok mange pauser og nøt den fine utsikten på turen oppover. Godt fornøyd med egen innsatts satte vi oss ned på toppen kl. 15.30 og spiste lunsj.

   I stedet for å gå samme stien tilbake, valgte vi å gå på den lange ryggen ned til elva Leirungsåi. Her er det ikke lett å få øye på stien, og det er fort gjort å gå feil: mer enn en gang har det hendt at folk har gått seg fast nede i fjellsiden og har måttet ha hjelp til å komme seg opp igjen.

   Halvveis nede i skråningen fant vi en masse velsmakende blåbær, og tok oss god tid til å spise dem; Vi proppet dem i munnen, smattet i kapp, lo, og så ned på Gjende der gamlebåten Gjende III hadde kurs mot Gjendesheim. Og i det fjerne kunne vi så vidt skimte folk på vei opp Besseggen.

   En times tid senere var vi nede og vandret langs Leirungsåi som flyter så stille ved foten av Knutshøi. Litt lenger fremme, ved vannet Leirungen, tok vi en pause; Etter å ha plukket opp en masse søppel som sportsfiskere hadde slengt fra seg, slo vi oss ned ved ei hytte som sto ved vannkanten. Og mens myggene danset over vannet og fiskene spratt, spiste vi opp resten av maten vår; det tok oss bare en halv time å tømme sekkene for mat.

   Tilbake ved bilen 2 timer senere, hadde solen gått ned bak Bukkehammern i vest og det begynte å skumre. Tiltross for at vi hadde brukt vel 8 timer på en tur som av Turistforeningen er stipulert til 5 timer, hadde det, som bildene under viser, likevel vært en utrolig sosial og trivelig tur, og helt uten kø-problemer; underveis møtte vi bare fem stykker: Fire menn og ei rype, men hun hadde vinger. Særlig virket det som Torger likte seg ekstra godt denne dagen.

   Den som vil bestige Knutshøi i turistsesongen, bør stå tidlig opp om morgenen; på den nye parkeringsplassen som ligger ca 29 km fra Beitostølen, og ble åpnet i slutten av august i år, er det bare plass for 18 personbiler. Men har du firehjulstrekker, går det greit å parkere utenfor asfalten. Ellers må du, hvis du kommer etter at parkeringsplassen er full, gå en kilometer eller to, før du kan begynne på selve fjellturen

Beklager, kunne ikke laste bildegalleri