Nettavisen Liernett ble utgitt av selskapet Liernett DA fra 1. januar 2003 til 31. desember 2012.

Liernetts rikholdige arkiv blir fra 2014 tilgjengeliggjort og driftet av Sylling Hardcode v/ Svend Asbjørn Sylling.

Redaktør:

Daglig leder:

Redaksjon og administrasjon:

Kvinnen på eggen

Ukens petit er skrevet av Gunnar Langsrud, Beito

Tror neppe det er så mange av mine lesere som har sett det jeg så en dag i juli. Det var en svært fin og varm dag. Nå var vi forresten to om det, så det står vidnefast, hvis noen skulle komme og mene at jeg fabulerer.

Mens jeg var på tur på Gjendineggen, møter jeg en kvinne som klamrer seg fast i en sprekk i fjellet og er livredd for å falle ned. Jeg tilbyr henne hjelp, men hun er engstelig for at hun kan komme til å dra meg med i fallet dersom hun faller. Men jeg roer henne ned med ordene: Jeg er en erfaren tinderangler, og når jeg sier at det vil gå bra, så går det bra!

Så legger jeg hendene mot skosålene hennes og ber henne legge baksiden mot fjellet og skli nedover. Og det går bra – en stund. Men så hører vi lyden av tøy som revner, og plutselig ser jeg rett inn i noe valdrisene så fint kaller ”heimstølen”. Damens tynne rødorange hotspans hadde hengt seg fast i noe i fjellet og revnet, og hun ser forskrekket på meg med et nærmest glassaktig blikk, skjelver i lårene og er tydelig preget av stundens alvor. Frykter kanskje at nå kan fort det verste skje. Men jeg sier som sant er; at selv om jeg hører til blant dem som aldri rødmer, har jeg likevel plettfri vandel. Og det hjelper; Resten av nedturen går greit, bortsett fra at ei flue hele tiden surrer irriterende nær øyelokkene mine.

Men selv om kvinnen er etnisk norsk og ikke muslim, har hun åpenbart et sterkt ønske om å få dekket seg til nedentil, blikket hennes er bedende som hos en tigger utenfor en kirkedør, så jeg får meg ikke til å bare snu ryggen til henne og gå. Riktignok heter det i et gammelt ordtak at nød lærer naken kvinne å spinne, men her sto jeg tydeligvis overfor unntaket som bekrefter regelen.

Nå har det seg slik at jeg, mens jeg var gårdsgutt i Lier på 50-tallet, mer enn en gang hørte bøndene si at hadde en bonde bare sirup, ståltråd og ei knipetang, da sto han aldri fast. Det er kanskje ikke så lurt å innrømme det offentlig; men i tillegg til det som vanligvis ligger i sekken når man rangler over tindene, har jeg alltid med et glass sirup, en kveil ståltråd og ei knipetang. Riktig nok har jeg hatt bruk for disse hjelpemidlene bare to ganger; første gang da jeg besteg Svartdalspiggen for noen år siden og ble overrasket av et kraftig tordenvær og fikk det fryktelig travelt med å komme meg ned til Gjendebu, og sålen på den ene støvelen min løsnet og falt av. Da var knipetanga og ståltråden gode å ha. Sirupen ble redningen en gang jeg sulten som en fjellrev, skulle spise lunsj på toppen av Nautgardstind og oppdaget at nista mi lå igjen i bilen som sto parkert nede ved Hindseter.

Men tilbake til damen som trengte en håndsrekning; Ved hjelp av ståltråden og en supertrøye, fikk vi dekket til det meste. Og da jeg ønsket henne god tur hjem, virket hun like lettet som en sumi-bryter er etter å ha fått på plass kampkledet han mistet i kampens hete.

 Hva skal man ikke oppleve i denne verden!  

Forrige artikkel:Spillermøte i Liungen i dag.Neste artikkel:Tippet best

Flere artikler

© 2017 Sylling Hardcode

Nytt fra Sylling Hardcode nå: cpm.wiki