Hvorfor står vi opp hver morgen?

Og hvis prosjektet innebærer en voldtekt av naturen og frarøving av fremtiden til våre barn, -hva da?

Dette er grunnleggende spørsmål som vi alltid må spørre oss, uavhengig av dagens klima-trussel. Men klimatrusselen gir oss en mulighet til å våkne fra Tornerose-søvnen og "ta grep" som politikerne sier. Den gir oss muligheten til å ta tilbake makten i våre liv. Med dyp klarhet må vi gjennomskue drivkreftene i dagens skinn-demokrati og forkaste politikere som ynder å fremføre munnhell som å "overoppfylle" Kyoto. Vi vet at Kyoto i beste fall er en hyggelig intensjon om framtidige avtaler. Det konkrete innholdet i Kyoto er tilnærmet ingenting i forhold til klimapanelets anbefalinger. Å snakke om å "overoppfylle" Kyoto er å tilsløre fakta, kaste blår i øynene på folk.

For hver nye klima-rapport som kommer blir det stadig mer sannsynlig at vi har satt i gang selvforsterkende prosesser som innebærer at klimaet blir varmere og villere, også uavhengig av menneskelig aktivitet. Dette innebærer at vi uansett må tilpasse oss en stadig fattigere natur.

Vi vet innerst inne at vi må fase ut olje og gass-tappingen som et første skritt. Så får vi bidra som best vi kan i Kina og andre steder med en overgang til bærekraftig energiproduksjon. Men hovedsaken i Kina som i Norge er å analysere de reelle behovene. Matproduksjon trenger ikke være avhengig av annet enn menneskelig energi. Det er jo naturen som produserer maten til oss; 1-2 dekar åpen jord, noen knoller, frø og litt møkk, litt luking og vips så har vi mat til en familie.
Alle øvrige energi-behov er sekundære i forhold til det å ha en sunn klode.

Jeg mener at det å ta del i dagens turbo-kapitalistiske olje-økonomi er forkastelig. En størst mulig utmeldelse av denne type økonomi og et forsvarlig personlig forbruk er for meg løsningen, i tillegg til at vi må velge framsynte politikere.

Vi trenger krevende ledere som ikke tilbyr skitne oljepenger, men blod, svette og tårer.

Ikke gulrøtter som kontantstøtten og heldagsskole, men krav om at vi skaper levende miljø rundt våre barn. Ikke full barnehagedekning, men full dekning i hjemmene. At vi tar vare på våre gamle istedenfor å sende dem på institusjon. At vi gjør likestillingen reell ved at mannen setter sitt preg på barn og hjem. Endringer som både gir våre liv mer mening og truer kloden mindre.

Mye tyder på at vi er for sent ute til å redde isbjørnen og mange øysamfunn, men det er ikke for sent å redde stumpene av vår sjel.

Vennlig hilsen

Øivind Hammer
Småbruker og naturforvalter